Høsten 2017 godt i gang🍂

Nå godt inn i september måned, merkes det godt at mørket både er lengre om morgenen og starter tidligere om kvelden. Ubønnhørlig nærmer vinteren seg, og med det også flere utfordringer. Jeg har falt i trapp, falt på bakken, sklidd under taxi etter fall (godt sjåføren så jeg ble borte), og ingen av gangene har vært uten mye smerte. Før jeg ble skadet, hendte det seg at godt voksne brukte lang tid når man skulle gå ute om vinteren. Hendte også jeg kunne bli litt irritert, for at de ikke passerte fortere. Men, nå er jeg der selv. Tror ingen liker å falle, og med de skader det kan oppstå. Så tenk på det, neste gang du blir irritert for at noen bruker litt lengre tid med å gå.

Ellers går dagene veldig fort, allerede over 1,5 måned siden ferien var ferdig. Mye moro og arbeid i jobben, krever litt ekstrainnsats, men gleden med det er å gi butikkene et nytt godt verktøy, som skal hjelpe de i de daglige oppgaver. Så kjære kjøpmannsvenner i REMA 1000, bare å glede seg!

Kom hjem i går etter å ha hatt den årlige jaktuka i Trysil. Rart det med å stå opp 04.15 ikke er problem, da man skal gjøre noe man gleder seg til. Har sagt det før, dette er balsam for både kropp og sjel. I år måtte jeg ta med litt jobb ut i skogen. Var litt rart når man satt på post med ladet hagle, losen går for fullt, og samtidig sitte i telefonmøte med propp i øret. Kan være jeg var noe ukonsentrert, men lett er det ikke når losen nærmer seg, og samtidig lytte og prate! Men da har jeg fått testet det også.

Bildet av meg er tatt på en høyde som heter Bovold, her bodde det folk for lenge siden. Må bare skryte litt, min gamle rekord å gå er 600 m på tredemølle. Men på lørdag klarte jeg å gå i skogen nesten 2,5 km med krykker! Kan si at siste 4-500 meterne kun gikk med stahet og viljestyrke. Krykkene hang seg fast, plutselig en krykke i et hull og den andre oppe på en tue, gjorde ikke det lett for meg, men jeg KLARTE det💪Takk til broder'n som bar både sekk og gevær, og takk til resten av laget for å være heiagjeng. Men beviser at jeg har blitt sterkere i beina. Så med hjelp av sykling og gåing, da ser jeg positivt på hva jeg kan klare fremover.

Her ser vi REMA 1000 Rock City bli kåret til årets butikk på Riksmøtet 2017. Gratulerer til Arne og hans medarbeidere🍾

På 3-årsdagen da jeg ble ryggmargskadet, klarte jeg kunststykke å havne på sykehuset! Etter en heftig swingdans, klarte rullestolen vippe seg bakover, og bakhodet smalt rett ned i betongen. Resultat ble hjernerystelse og forbud med TV og PC i en uke, og selvfølgelig dansenekt med rullestol i all fremtid av fruen. Men rakk da flyet, så jeg kom meg hjem. Må bare få si tusen takk til Vidar Brenden, som har tatt på seg rollen som frivillig Brukerassistent. Uten deg vet jeg ikke hvordan helgen hadde gått. Helt fra kontoret, gjennom helgen og trygt fikk levert meg hjem til fruen. Er vel som de sier, festen var bra når man kommer hjem med en sykemelding♿

Ha en god høst alle, og selv om det kan være mørkt og trist ute, så er det lyst og fint inne😄

Sommerferie 2017, litt annerledes i år!

Da er den første del av ferien passert, og med regn og blåst ute er det greit å sitte i sofahjørnet, høre på nyheter og få nedskrevet litt om smått og stort i livet til familien Berg.

Starten på ferien i år, var å reise til min kjære slekt i Austevoll. Min gode, snille tante Dagmar skulle feire sin 80-årsdag, og når invitasjonen kom så bestemte vi oss å være noen dager. Alltid hatt et ekstra godt forhold til mine kjære søskenbarn og tante, og mange ferier har jeg tilbrakt på øya langt ut mot Nordsjøen. Da Markus skulle være på golfleir 2017, så ble det kun fruen og jeg som dro. Som alltid mye som skjer, tante ble feiret, vår kusine Inger Ann kom overraskende fra Målselv, og feiret tante flere ganger 😇. Så en stor takk for at vi igjen følte vi kom hjem, og ikke bare kom på besøk.

I og med ferien i år var usikker på grunn av vår store digitaliserende prosjekt, så skal ferien i år være i Norge, og ikke til vår kjære leilighet i Oba, Alanya. Så ferden gikk videre til Trysil. Når man har to hus og leilighet, så er det alltid noe vedlikehold å ta fatt på. En av de få ting jeg kan bidra med av utearbeid, er å klippe plen. Så når jeg fyrer opp traktorklipperen, da koser jeg meg og føler jeg bidrar med noe praktisk virke. Beising med bytte av farge ble satt på dagsorden. Skulle jeg fått bidra her, måtte vi se etter løsning på hvordan jeg også kunne svinge kosten. Leie lift var løsningen👍Så nå har jeg sittet/stått i liften i 3 dager, høyt hengende, og følt jeg endelig kunne bidra og ikke bare sittet i en stol og bare sett på de jobbet. Imponert over arbeidsviljen til Ann Kristin og Markus, skikkelig ståpåvilje på begge. Så må vi også få rettet en stor takk til Inger og Lars, som hjalp oss med å beise. Så etter 3 dager har huset gått fra Røros-rødt til Svolvær-grå😄 I dag er det hviledag og takk for det, for kroppen verker noe så j...... mye, og det fra topp til bunn. Men igjen med planlegging og tankearbeid, så finner man løsninger slik at jeg også kan bidra.

Min kjære sykkel er med, så i dagene fremover vil det bli flere sykkelturer. Satser på å slippe møte bjørn, slik som ei hytte-eier rett ved oss gjorde for noen dager siden. Selv om det hadde vært spennende, så tror jeg det ville blitt vel spennende å sykle med en småhissig bjørn løpende etter! Trysilfjellet har jo satset på sykkel-løyper, så blir å prøve de også.

Høyt henger vi! Da jeg endelig skulle få bruke vår innkjøpte malesprøyte, så måtte fruen bli med opp i liften for p dekke til vinduene. Hun med høydeskrekk ble med opp i liften for å hjelpe med å dekke til vinduene, så bare å ta av seg hatten for at hun trosset skrekken. Imponert var jeg❤

Lunch hos verdensmester Ørjan Johannessen på Bekkjarvik Gjestgiveri, måtte vi jo prøve ut. Så da var det å flytte mesteparten av slekta lengre sør i kommunen. Veldig god mat, kan bare anbefale en tur dit. Dette var dagens reklameinnslag😄

Bilde tatt av Lisbeth Lund Andresen, Romerike Blad.

For noen uker fikk jeg forespørsel fra redaktøren i Romerike Blad, om de kunne få bli med å lage en liten reportasje med meg på sykkeltur. Synes bildet ovenfor ble veldig bra, så da måtte jeg ta med det her i bloggen. Linken til artikkelen finner dere herSykkeltur .

Tro det eller ei, men dette er meg stående i stigen! Igjen utfordre ting jeg egentlig ikke skal klare. Men med hjelp av armene, klarte jeg å komme meg opp i stigen. At jeg kom ned, var kun takke for at styrken å armene var der, beina var mer eller mindre fraværende. Men for meg har jeg bevist at det meste klarer jeg å gjennomføre, bare ha sterk nok tro på at jeg klarer "alt".

Ønsker alle en riktig fin sommer videre, og hvis Yr melder riktig, så blir kommende uke en solfylt uke. Nyt ferien, ta vare på deg selv og andre, og senk skuldrene. Hverdagen kommer fort tilbake 😄

Sommer, nybakt bestefar og hytta i Trysil

Hei på dere,

Endelig er det sommer, eller rettere sagt, en våt sommer. Mye nedbør i mai og juni, setter dessverre sommeren slik jeg ønsker den skal være, til side på grunn av all det dårlige været som har vært! Hvis jeg ser bort i fra september (jaktstart), så er juni den beste måneden i året. Det har blitt grønt, engene blomstrer, lite med veps, myggen har ikke klekket i Trysil og det pleier å være passe varmt. Men juni året 2017 kan man si ikke har innfridd "kravene" mine for en bra juni. Rart, men jeg merker etter jeg ble ryggmargskadet, at jeg har blitt mye mere glad i sol og varme, men ikke for varmt. Har nok mye med at beina som har mistet nesten all sirkulasjon, er mer eller mindre to store ispinner. Har kalde bein, selv med sola fremme og det er 20 grader pluss, og de blir ei heller varme, når vi har regn og 8-10 grader.

Jeg blir stort sett med og ser på Markus spille golfturneringer, bruker da golfbil rundt banen. Sitte 4-5 timer rolig i bilen, gjør at jeg føler beina blir kuldeskadet! Hvorfor må det regne? Aksepterer det er overskyet, bare det ikke regner. Med også en kald vind fra nord eller nordvest, føler jeg det er høst istedenfor årets beste måned. Men vi bor jo i Norge, landet langt mot nord, så man får gjøre sist beste ut av det.

Endelig ble Ann Kristin og jeg besteforeldre❤

Lille gode, kjekke Anton kom til verden 13. juni! Holdt kurs når telefonen kom fra Madelen, at nå hadde jeg blitt bestefar. Full jubel i rommet, og jeg hadde problemer med å holde noen stolte tårer tilbake. Tøffe menn gråter som sagt ikke. Vel, tøff og tøff, ble der og da en myk og stolt bestefar.

Skal innrømme at jeg ikke skulle bli så mye stolt og kry, over at jeg hadde fått en ny rolle i livet mitt. En ting er jeg veldig sikker på, Anton skal skjemmes bort etter alle kunstner og regler. Ved siden av det, så har han en bestemor som bare elsker små babyer, pluss han bor jo kun 2,5 meter under oss. Vi bare gleder oss med å få sitte barnevakt, mens Madelen og Ingar er og støtter Enga på Ullevaal, men snart med egen stadio. Så bare advarer alle mine venner og bekjente, blir nok noen bilder fremover av gromgutten😄

Sliten kar etter en sykkeltur!

Jeg kan bare si det som det er, denne kroppen er gjennomtrent og kan vel nesten ikke bli bedre! Jug fra start til ende! Denne kroppen jeg har, er så utrolig dårlig svak og trent. Merkes veldig godt med sykkelturene mine. Fokuset på øktene nå, er å presse beina så mye som mulig, for det kan jo bare bli bedre med å bygge muskler på beina.

Ellers nevnes kjapt i en bisetning, passert -20 kg på fettvalkene mine, og fortsatt mye som skal fjernes. Kongen av knekkebrød, skal også bidra å få rydde på plass den kjekke staute bestefaren. Min påstand er vektreduksjon omfatter 2 ting, kosthold og trening. For meg nå så er kosthold 80% og trening 20%, med hva som bidrar til min vektreduksjon. Syklingen gir meg forbrenning, men fortsatt langt bak for hva trening gir dere "friske" menn og kvinner. Det jeg har gjort er, kuttet ut all snop (utenom is), alkoholinntak mer eller mindre borte, byttet Pepsi Max med vann og spiser oftere men mye mindre totalt sett. Funker for meg, og det er jeg fornøyd med.

Gode gamle utsikt fra hjørnet i sofaen!

Endelig har vi en frihelg fra golf og feiringer av 50-åringer. Det gjorde at vi kunne reise til vårt paradis i Trysil. Ser det godt at vi har "sviktet" hytta, gressplenen ser omtrent lik jordet ved siden av. Så endelig skal jeg gjøre det lille jeg jeg fortsatt kan, nemlig sette meg på traktorklipperen, og traktere den på plenen, eller det som skal bli plen igjen😬

Ønsker alle en riktig god sommerferie, både ferieturister i eget land, og de glade turister som reiser til det store utland. La oss håpe en sommerferie uten det skjer noe idiotiske handlinger. Vi sees snart igjen😍

#sommerferie #ferie #helse #trening #bestefar

Sommermåneden juni

Endelig har vi tippet over til juni, sommeren har startet! Usikker på om det har vært nevnt tidligere, men denne kroppen har lært seg å sette mer og mer pris på varmen og sola. Kulde, snø og regn, ting jeg ikke brydde meg om før, det kjenner jeg godt at jeg kan være foruten. Merker kroppen er mere avslappet enn før, når sola varmer opp både lufta og meg. Leddene er ikke så vonde, beveger meg lettere, og nyter generelt livet mer.

Ellers er sykling blitt gøy igjen! Er bare så deilig og herlig å kunne sette seg på min nye sitte/liggesykkel, selv om min første og største erkjennelse er at jeg har to utrolig råtne bein. Har nå startet med å justere ned eller skru av hjelpemotoren når jeg sykler. Merker godt at beina jobber hardt, men det er vel meningen. Men må fortsatt ha hjelp i bratte bakker. I går ble sykkelturen på noe over 14 km, ikke langt for andre tipper jeg, men for meg som endelig klarte å sykle opp Gjelleråsenbakken, var dette en stor personlig seier. Opp bakken er rett over 3 km, med stigning hele veien! Planlegger en lengre tur i dag, så får vi håpe jeg ikke må ringe fruen for å hente meg. Tenker på det hver gang jeg er ute, at det ville blitt en sur affære, hvis jeg måtte bli hentet fordi jeg ikke orker mer. Men beina må jo bare bli sterkere og sterkere, for hvert tråkk jeg gjør🚴😄Lært meg nytt uttrykk #htfu . Harden the fuck opp! Brukes i sykkelmiljøet og betyr gjennomfør dine mål og planer uansett værforhold. Derfor ble gårsdagens sykling gjennomført i øs pøs regn😇

I dag var det å sprette opp 05.30, da Markus skal ha innspill på Miklagard golfbane. Her arrangeres årets lag-NM. Merker helgene blir reservert til golf, der jeg er med som både far, motivator, caddie og heiagjeng! Gøy er det, men dessverre går dette utover å reise på hytta i Trysil. Har jo ikke vært der siden påske, så lengselen vokser dag for dag. Men det er jo viktig å følge opp barna.

Heller ikke lenge til jeg blir bestefar! Både Ann Kristin og jeg gleder oss veldig til våre nye roller, så merker vi er utålmodig med å bli besteforeldre. Men er bare å smøre seg med tålmodighet, heldigvis er jeg kjent med min "lange" tålmodighet (he, he)

Må ta noen ord om hva som skjer ute i verden for tiden. Helt forferdelig hva som har skjedd i England i det siste. Hva er det som gjør folk sprenger seg selv i lufta, med et mål for øyet, det å drepe så mange uskyldige som mulig. Hva er det som gjør at folk kjører inn i menneskemasser, med kun et mål for øyet, drepe flest mulig.

Fanatismen disse viser, er bare så jæ...... farlig! Forstår bare ikke på hva som skjer i hodet for disse menneskene. Er det ikke mulig å få dette i balanse igjen, hvis ikke kun en ting å gjøre. Om man vil eller ikke liker det, vi må uansett måte, sørge for slikt ikke skjer igjen. Har egentlig satt som mål for bloggen, at den skal inneholde min opptrening og hverdag, men dette påvirker meg og mine valg, derfor kommenterer jeg dette nå. Mye jeg kunne skrevet om dette, men får holde i denne omgang.

Skarp sol og nysing, men tenk jeg sitter ute i shorts før klokken 07.00. Første gang på lenge, Men hyggelig å sitte ute når damene kommer lett joggende forbi😬

Store forventninger til 2. Pinsedag! Dagen, sola og varmen skal nytes.

Markus forrige helg på Bogstad golfbane. Litt selvskryt, klarer å knipse fine bilder med min IPhone, og må jo vise de også.

Bra stil på junior da! Så blir han jaggu meg litt bedre og bedre for hver uke som går. Men med golf nesten hver dag, to golf-proer til trenere både på skole og klubb, så er forutsetningene gode på å bli bedre. Gøy å følge med på utviklingen, både i hode og spill.

Meg og doningen! Godt man har en snill og god arbeidsgiver, som sørger for riktig bekledning. Vet sykkelshortsen er i andre farger. Men lover jeg ikke gjør "sponsoren" misfornøyd. Men skal si folk glaner når jeg kommer syklende i blått, så mye bra reklame her😬🚴

Da inn en tur for frokost, så for man komme ut i solen igjen.

Vi prækas senere!

Endelig har ligge/sitte-sykkelen kommet

Hei igjen alle sammen,
nå har jeg endelig fått min ligge/sittesykkel, etter å ha ventet lenge på at den skulle bli først godkjent av NAV Hjelpemiddelsentral, så skulle den bestilles og produseres. Men den som venter på noe godt, venter sjelden forgjeves. Hvorfor jeg er så glad for denne type sykkel, er at prosjektet mitt med å bruke vanlig sykkel med skikkelig voksne støttehjul, gikk egentlig rett vest. Selv om jeg prøvde og prøvde, med min gode heiagjeng i familien, gikk det ikke. Så etter noe lengre tid med å erkjenne at om jeg skulle sykle igjen, da måtte jeg bare innse at jeg er og kommer til å være forflytningshemmed, handicappet, ryggmargskadet osv. Kjært barn har mange navn, og det offentlige endrer diagnosen sånn ca. hvert 10 år!
Men sykkelen må en liten tur til leverandør for tilpasning av beinlengde, men DA begynner moroa! Så nå har jeg absolutt ingen unnskyldninger til å komme meg ut å trene. Har funnet ut at å sykle er den beste måten for meg å igjen få fyra opp forbrenningen min igjen. Den har mer eller mindre vært fraværende siden jeg fikk ryggmargskaden 20. august 2014.

Så ikke bli overrasket eller skremt, når dere ser meg komme rullende i min nye Scorpion.

Siden jeg ble skadet, så har vel alle lagt merket til at kroppen min har vært i en "endringsfase", eller som jeg selv sier, blitt direkte feit. Hvis man ser fra skaden oppstod og til februar 2017, så gikk jeg fort opp med vekta. Jeg har gått opp med 41,5 kg, noe jeg ikke kan si jeg er stolt av. Selv med gode unnskyldninger som jeg sitter mye rolig, kan ikke løpe og fått medisiner som har hjulpet til med vektøkningen, så er det ikke bra! Men noe har skjedd etter jeg var på sykehuset for kontroll 8. mars i år. For når jeg var på ny kontroll 7. april så var vekta redusert med 13 kg! Med hånda på hjertet så vet jeg ikke hvorfor denne reduksjonen på kort tid skyldes. Men uansett grunn, så ga dette meg blod på tann, så der og da bestemte jeg meg for å endre spise- og drikkevanene mine. Omtrent all snop og øldrikking ble stoppet, spiser knekkebrød på de fleste måltider, startet med å spise ofte men lite, drikke mye vann, og det har gjort at pr i dag har jeg klart å fjerne 17,5 kg. Så nå har jeg bare bestemt meg for å komme meg ned til 89,5 kg. Dette var det jeg veide når jeg ble skadet. Så med fortsatt strengt regime på kosthold, sykkelen ut på veien, stahet i svære mengder, så har jeg fått troen på jeg skal få det til :-) Da mine kollegaer, da vet dere hvorfor jeg har blitt knekkbrødkongen :-) Innrømmer gladelig at jeg blir glad, når folk sier jeg ser tynnere og mer fresh ut. Merker det også på buksene, der jeg sleit med å få kneppet igjen, er det nå plutselig god plass, så beltet må inn på innerste hullet. Tror jeg også må lage et par hull til :-) Så gjerne heie på meg videre, fortsatt langt igjen til målet er nådd!

Når dere ser ansiktet mitt omtrent slik, da vet dere jeg har nådd målet!

Ellers går dagene med å være tilskuer når Markus spiller golf, jobber fortsatt med prosjekt som når nærmer seg utrulling pilotbutikker, fått fruen tilbake fra sin årlige jentetur til leiligheten i Tyrkia, og nå veldig klar for oppstart sykling.
Etter en god uke med sol og varme, så fikk vi over natten ny værtype, først regn så kald vind samtidig, nå sol og kald vind. La oss håpe varmen fort kommer tilbake, så vi alle kan få nyte gledene utendørs.

 

Påsken 2017, tredje med ryggmargskade🐣

Godt inn i påsken, så var det tid og lyst med noen ord på bloggen.

Som vanlig feires påsken på hytta i Trysil, og som alltid mange tilstede. I år er vi 11 stk, med fortsatt plass til flere 😄Merker med lite sol, liten bevegelse i massene inne, meldt rundt 15 cm snø i kveld/natt, men sol i morgen utpå formiddagen.

Langfredag blir tradisjonelt feiret i fjellet, med påfølgende besøk av slekta, der stomp skal fortæres og godt drikke skal nytes😄Alltid hyggelig disse tradisjonene, og viktig for Ann Kristin og meg. Søndag blir hjemreisedag for oss, da Markus starter opp med turneringsspill mandag på Onsøy. Papsen har som vanlig vunnet trekningen med å kjøre og se på. Heldigvis har Markus vært på treningsleir første del av påsken i Sverige med Hauger golf junior, så han bør ha fått god oppvarming🏌

Lenge siden jeg har gledet meg til påskeferie, fått kjenne godt på at hodet måtte tømmes og kroppen satt på lading. Kjempespennende fase på jobben med prosjekt Digitalisering, da datoene for pilot nærmer seg fort. Gøy å få være med på fremtidens REMA 1000, gøy å klare å jobbe, men veldig greit å tømme hodet nå, så er man klar for nye runder etter påsken. Noe av det beste med å jobbe på en så fin arbeidsplass, er at det skjer så mye nytt, noe som gjør at man være våken og klar, pluss bli utfordret å tenke nye tanker!

Her koser fruen og jeg oss i solveggen på hytta. Med mye god trening de siste årene, er jeg blitt dølle flink til å sitte rolig over lengre tid! Tidligere hadde jeg maks klart 10-15 minutter, før jeg måtte reise meg opp for å finne på noe. Om det er til det bedre eller ikke, at jeg forholder meg rolig i et par timer kan nok diskuteres, men merker jeg har en helt annen ro i kroppen nå. Kan jo ikke klage på det, så da tolker jeg meg selv til at slike, sitt ned aksjoner, er til det bedre for meg.

På grunn av skaden så har forbrenner jeg en del mindre enn før, samt blodsirkulasjonen i beina er omtrent borte. Dette gir seg utslag i flere ting, som for eksempel elefantbein hver ettermiddag.

Men nå har jeg fått ja på å få sittesykkel. Prosjektet med støttehjul gikk ikke, så i vinter måtte jeg innse at skulle jeg klare å få sykle, da var det en spesialsykkel som må til. Så snart får jeg en Scorpion 2 sittesykkel.

Fine med dette, er nå har jeg ingen unnskyldning for ikke å komme meg ut for å sykle. Sykle er den treningsform som vil passe for meg, og da klare å trene beina samtidig som jeg får fart på både sirkulasjon og forbrenning.

Jepp, jeg gleder meg!

Når man har gode kamerater som vet hvor glad jeg er i å være ute i skog og natur, så klarer de å finne løsninger. Så med traktor og henger kom vi oss ut, og fikk satt oss til med grilling og gode historier. Rart egentlig hvor slike små ting kan gi meg så mye glede. Bare å takke gjengen for at de stiller opp! Dette betyr veldig mye for meg.

Vil ønske alle fortsatt en riktig god påske videre, så satser vi på at vi får en fin og varm vår🐣🐥

PS! Har forresten mistet 13 kg på kroppen på underkant av en måned! Ikke spør meg hvordan, har ikke peiling.......

Snømåking og mye annet!

Ja ja, endelig vilje igjen til å skrive litt på bloggen. Fatter ikke de som skriver flere innlegg med masse bilder hver dag, men sikkert korte innlegg og flere bilder er tingen. Sikkert ikke at man tjener noen millioner i året, for å blottlegge seg for alle og enhver. Hittil så har det ikke regnet inn kroner på min blogg, og stalltipset er nok samme status fremover også 😄 Aldri vært intensjonen min å ha dette som inntektskilde, kun å informere allmenheten om hvordan det er å leve som ryggmargskadet.

Som overskriften sier, snømåking og masse annet, så er det alt som jeg "slipper" å gjøre. Som nesten alltid, dette faller på fruen, og gi henne ros er noe jeg kan gjøre hele dagen. Jeg vet virkelig ikke hvordan det hadde vært å bo alene, og så blir ryggmargskadet. Klarer jo å gjøre enkelte oppgaver, men alle de større oppgavene faller på fruen. Måke snø, bære ved, storhandel i butikken, kjøpe kattesand og så videre, kunne holdt på lenge hva hun må gjøre. Alt dette gir meg dårlig samvittighet hver dag, men samtidig veldig lite jeg får gjort med det. Så jeg må bare etter beste evne skyve vekk dårlige tanker, og bare fortsette med å være kry av fruen😍

Ja, nå har fruen passert det gyldne tallet 50 år🎉Hun ble feiret på Markerud gård av familie, slekt og venner. Må få si at hun holder seg veldig bra til å passert de første femti, så vi får satse på hun beholder ungdomskilden sin i mange år fremover🌹

Da fikk vi akkurat nytt norsk gull, nå lagsprint damer, bare å oversende gratulasjoner 🥇👍

Får da med meg TV-bilder her jeg sitter bom fast i sofakroken📺

Endelig har Markus også kommet hjem, etter først en uke på ski i Hemsedalen, og deretter 2 uker med skolen på treningsleir i det flotte anlegget på bildet ovenfor. 2 uker i Spania med masse shortsvær, frister både fruen og jeg til å ta en tur til varmen. Men denne gang blir det nok med tanken, da vi er inne i den siste periode med test av nye systemer, før det rulles ut i vårt store REMA 1000-land. Utrolig gøy og spennende å være med på reisen, selv om enkelte ganger føles det som man stopper litt opp. Men heldigvis, de øyeblikkene er veldig få, så snart er vi i drift med våre nye systemer, både på hovedkontor, regionskontorer og butikkene 🖥

Knoll og Tott sitter å tester butikkenes nye system, Mine Varer! To av flere som hver dag "leker" butikk, slik at det endelige produktet vil gi butikkene det mest heftige og effektive produkt å jobbe med, i mange år fremover😄

Lite skrevet om egentrening, riktig det, da det ikke er mye å skrive om!

Ønsker alle en god dag videre, her venter vi på vår og mere varme fra 🌞.

Hvem er Æ?

Hei på dere alle, denne gang skal jeg gjøre noe jeg egentlig ikke skulle skrive om i bloggen min, nemlig om folks negative oppførsel, og ikke bare om ryggmargskaden. Så denne gang er jeg litt "sinna-blogger". Men regner med dere overlever det😄

Først av alt vil jeg poengtere at jeg har full respekt for de valg den enkelte gjør, det kalles frihet, og heldigvis bor vi et land som har frihet til å velge, skrive, tenke og gjøre, så lenge man holder seg innenfor lovens rammer.

Det jeg reagerer på med alt jeg har lest og sett denne uken, er hvor lavt folk kan komme med sine kommentarer, og media som slenger ut artikler om det er med masse usannheter eller ikke. Til og med en statsråd og statsminister hiver seg på populismen, er virkelig til å bli skremt av.

Heldigvis roer ting seg fort her på berget, men er folk klar over hvordan man har såret, vært nedlatende og mye annet mot alle de flotte menneskene som jobber med stolthet i REMA 1000? Man burde på godt norsk skamme seg! Gjerne vær uenig, men vær det på en ordentlig måte. Mange som burde få et kurs i skikk og bruk, samt også bruk av sosiale medier.

Det som ikke bare er litt kult, men veldig kult, er den nye æppen Æ. På en uke nærmer man seg 600.000 nedlastninger av æppen. Ingen annen æpp har blitt så stor på så kort tid i Norge, så det kan da ikke være så gæli denne æppen😄

Her er bildet fra når æppen Æ ble lansert! Ble særdeles godt tatt imot av våre kjære kjøpmenn, og som jeg skrev tidligere, ikke så gæli mottatt av våre kunder😄

Her har dere meg på messe, med helgeperm fra Sunnaas sykehus.

Hvorfor vise et bilde fra 2014? Jo, for jeg vil fortelle hvordan REMA 1000 har tatt vare på meg, etter jeg ble skadet. Som kjent før ryggmargskaden i 2014, så startet mitt lille helv..... i 2012. Fra jeg falt om i butikken, så var REMA 1000 med Per Åge i spissen på plass, slik at driften av butikken gikk sin gang. Fra da hjalp de både meg og fruen videre. Når jeg da nesten var klar for å komme tilbake, så kom som kjent ryggmargskaden, og ting ble ikke lettere da. Da jeg ble spurt om å begynne som utviklingssjef i region Oslo, var det ikke tvil fra vår side på å takke ja. Enda de eller jeg visste og fortsatt ikke vet om jeg igjen kan jobbe for fullt. De lar meg styre dagene mine selv, og dager med større smerter, så jobber jeg hjemmefra, eller drar fra jobb når jeg selv mener jeg bør. Latt meg få bli med å utvikle og teste fremtidens verktøy for butikk og kjøpmenn. For meg er den historien gull! De kunne enkelt bare si at vi måtte avslutte samarbeidet på grunn av min langvarige skade. Men nei da, fulgt og støttet oss opp hele veien. Ikke rart man blir glad i sin arbeidsgiver, og da blir man lei og sint, når så grums dukker opp på nettet!

Kunne fortalt mange andre goder saker om arbeidsplassen min, men får spare til senere.

Ellers siden sist, julen ble feiret i Trysil og nyttårsaften i Edinburgh. Markus tar bilde av mor og far, ute på gatene der vi feiret for fullt nyttårsaften, både med skotter, men også mange andre turister. Anbefaler å planlegge en nyttårstur til Edinburgh, få delta og oppleve Hogmanay, er en positiv opplevelse. Ikke rart skottene trenger to dager fri, slik at de skal komme seg igjen😄

Ellers så hangler kroppen litt, holdt på fra jula, men den store Mannesyken blomstrer ikke fullt ut, men nok til at jeg er nok hanglete. Men får satse på snarlig bedring.

Have fun, så snakkes vi snart♿😄

#rema #rema1000 #ryggmargskade #hogmanay #familie #helse

Dagens tanker, på selveste #julaften

I dag er endelig julaften her, noe som jeg har gledet meg til i lang tid. Selv om jeg er blitt 53 år, så gleder jeg meg til pakkeåpning. Artig å se hvor glad de yngste blir, og enda mer artig å pakke opp mine gaver! Innrømmer det gjerne, jo mere pakker som er til meg, jo mer ekstatisk blir jeg.

I år feires julen i Trysil, mitt paradis på jord. Kvelden blir feiret sammen med min fetter Bjørn og hans familie. Skår i gleden er at jentene ikke feirer sammen med oss. Men sånn blir det når man blir samboere, og flere skal være med i julekabalen. Uansett skal dagen i dag inneha julegudstjeneste i Østby kirke, masse god julemat (julepølse til meg) og pakkeutdeling. Vet allerede nå at jeg kommer til å spise alt for mye, får en direkte ubehagelig periode etter maten, før man igjen er klar med pakkeutdeling.

Litt gjemt i kuldedisen, men selv er jeg fornøyd med bildet av Ann Kristin og meg. Bildet tatt på vår sølvbryllupsgest.

Dagen i dag er jo også en dag for ettertanker, mye har skjedd i verden, både positive og negative hendelser. Siste er jo tragedien i Berlin, klarer ikke å se for meg hvorfor enkelte mennesker, utfører slike handlinger. I fjor var vi flere ganger på julemarkedet ved Breitscheiplarz, og tidligere har vi også vært der og feiret October/fest med tyskerne. Vi trivdes og en kjempefin atmosfære på markedet, gjør det så rart å tenke på hva en enkel person så fort kan spre frykt og fortvilelse. Men dette skal/kan ikke skremme oss fra å reise for å få nye opplevelser vi kan dele. Nyttårshelgen feires i år i Edinburgh, Skottland. Aldri har vi vært der ennå, så først et par rolige 'shoppingsdager', før vi skal være med på den kjente nyttårsfeiringen som kalles Edinburgh's Hogmanay! Tror dette vil bli en opplevelse vi sent glemmer😄

Her har vi bilde av Lise og meg, glade for at vi nok en gang har godkjent en test👍 2016 er året som plutselig snart er over! Et år som jobbmessig har inneholdt 7 eller 8 turer til Paris, et år med masse testing, vært en del nedturer, men heldigvis mange oppturer. Men med mange gode kollegaer og leverandører, har det vært mye moro.

2016 er også året jeg ga meg selv treningsnekt. Orket rett og slett ikke gå inn på et treningsrom for å trene. Men har brukt krykker eller rullator på jobb, det har da gitt meg noe sterkere muskulatur i beina. Fortsatt bruk av rullestol på lengre strekninger, eller når jeg er på reise.

I 2017 vil det komme noen forandringer for meg. Sier ikke ennå hva det er, men lover det er positivt!

Så da vil det komme oppdateringer også i 2017👍

Her har dere bilde av en som hver dag blir sur og grinete når jeg ser meg i speilet! Etter siste kontroll på sykehuset er det bekreftet og kontrollert at undertegnede har rykket opp i dobbel tungvektsklasse!! Opp flere størrelser på klær! Så jeg har allerede startet kanskje min tøffeste kamp hittil, få vekta tilbake dit den var 20.8.2014. Så fokus 2017 er å avsette tid til trening, ikke la jobben ta overhånd, selv om det er kjempeartig det jeg holder på med. Akkurat nå trenger jeg trene alene, føler meg utilpass å trene med andre, der treningstøyet sitter 'fit' på kroppen.

Nok om meg nå, som sagt julaften i dag, så jeg ønsker alle mine venner en riktig god jul og et godt nyttår🎄❄🎅Kos dere, ta vare på hverandre og nyt juledagene fullt ut hver eneste dag🎅🎅

Mannen med dårlig samvittighet!

Tja, hvor skal man begynne? Lenge siden sist, ofte skrevet, skulle ha trent, ofte skrevet, kjører kroppen litt hardt, ofte skrevet, og sånn kan listen helt sikkert fylles på med andre ting.

Rart dette med hverdagen fanger deg mer og mer, og da kommer valgene man tar, og oftest velges bort det som er viktig å gjøre! Jeg vet jo så inderlig godt at de to viktigste tingene jeg skal gjøre på grunn av ryggmargskaden, er å trene og hvile. Fortsatt blir hvile for lite gjennom døgnet, sove 3-5 timer er nok litt for lite, jeg vet det, men legger meg sent pga min tekniske tømming av blæra, og våkner tidlig pga smerter. Fortsatt har jeg utelatt trening, selv om jeg vet det er det viktigste jeg kan gjøre. Alltid en årsak jeg kan bruke, så trening uteblir, oftest på grunn av møter som starter tidlig, for vondt når jeg kommer hjem pluss jeg er sliten etter jeg har kommet hjem.

Unnskyldninger, unnskyldninger og atter unnskyldninger fra min side!

Smertene holder jeg tålig i sjakk med smertestillende tabletter (blitt dophue). Når kommet hjem så tar sofaen meg, og dørstokkmila virker nesten uoverkommelig. Blir jo flau over meg selv, burde ikke være vanskelig å ha en treningsrunde morgen eller kveld. Svaret for å få gjennomført dette, er nok å ha en som 'truer' meg avgårde. Jeg trives ikke med å trene sammen med mange andre, da øvelsene jeg klarer å gjennomføre, er ganske snevret i forhold til de 'skadefrie'. Føler rett og slett at folk ser litt rart på meg, enda jeg vet det bare er tull og tøys fra min side! Hadde aldri trodd jeg skulle tenke slikt, så her er det bare å få jage bort slike tanker.

Ellers så er jeg kjempeglad for at jeg får lov å komme meg på jobb, at jeg får delta på REMA 1000 sitt store prosjekt Digitalisering. Både gøy og utfordrende å jobbe med både gode dyktige kollegaer og representanter fra leverandørene. Lærer mye, ofte utfordret til å måtte tenke nytt, men vet at sluttresultatet vil bli meget bra😄 sikkert mye annet som kunne nevnes, av både positive og mindre positive ting, men som vanlig så vil og skal jeg fokusere på det positive!

Her er vi på jakt, litt kjølig så bøffen kommer til nytte. Siden jeg ikke akkurat får løpt rundt omkring, så blir det å ta i bruk en bedre stol og fjellduken. Utfordring at det blir så lunt og godt inne i fjellduken, at plutselig sitter jeg pent og sover på post😱

Ellers så er anken min på å få elektrisk rullestol med beltedrift, nå sendt til Trygderetten. Neste blir vel å anke til kongen, hvis ikke retten kommer med et positivt vedtak! Stolen skal jeg ha!

Ellers så har kattungen funnet seg godt til rette. Til og med gamlekatta freser mindre, men forstår henne når kattungen får sine raptuser, og bare må terge gamla😾

Blitt mer og mer glad i å ta bilder av hva jeg ser når vi er på jakt eller ute i det frie. Her fra en gammel løe med utstyr de brukte med hest.

Alltid gøy å ta selfie med bautaen i livet mitt❤Uten henne, vet jeg virkelig ikke hvordan det hadde vært med meg i dag. Stolt og imponert av henne blir jeg hver dag (nesten da)😄

Ellers blir jul feiret i Trysil og nyttårshelgen i Edinburgh, Skottland. Gleder meg til begge deler.

Ønsker alle en riktig god og fredfullt førjulstid, og så høres vi igjen snart😄❄😄

Hva er jeg, hvor hører jeg til?

Nå som det er gått over to år siden jeg ble skadet. Mange tanker, mange endringer og mange opp- og nedturer har det blitt. Heldigvis har det vært få nedturer, men sikkert bare for at jeg ikke vet bedre!

Man får tid å tenke hva man har vært igjennom, og som jeg pleier å si, kvota jeg har fått av skader siden 2012, er vel noe større enn hos de fleste andre. Men, skjedd er skjedd, lite man får gjort med det. Vært mere viktig for meg å se fremover, og finne ut hva jeg kan gjøre for å lette hverdagen, både for meg og ikke minst familien. Har sagt det før, støtten og hvordan Ann Kristin har taklet vår nye situasjon, er bare så uvurderlig for meg. Hadde aldri vært der jeg er nå, uten henne og også ungene. Så tusen 🌹til både fruen og barna❤

Noe jeg ikke har skrevet eller snakket så mye om, er hva er jeg? Har utenom når jeg har sendt noe søknader, ikke nevnt så mye ordet ryggmargsskade. Har vel egentlig ikke ville plassere meg i noe bestemt gruppe. Tror mest fordi jeg egentlig ikke ville tidligere, akseptere at jeg er og forblir ryggmargskadet. Siste biten for at jeg ville akseptere slik er jeg blitt, kom nok når Birken gikk fløyten. Sammen med Morten innså jeg at vanlig sykkel ikke lengre er noe for meg, fordi jeg er blitt RYGGMARGSKADET! Intet mer eller mindre, så fra nå et det ingen vei tilbake, jeg er og forblir ryggmargskadet resten av min levetid. Jeg kommer fortsatt å sette både store og små mål, men må i erkjennelsens tegn fikse at jeg må bruke ting som et spesialtilpasset meg.

Jeg er medlem av Personskadeforbundet, Landsforeningen for ryggmargskade og gjennom den Norges handicapforbund. Dette for at jeg skal kunne finne mest mulig opplysninger om leve som ryggmargskadet, samt få hjelp hvis jeg har behov.

Herr og fru Berg jobber sammen i garasjen! Selv om jeg er skadet, så er jeg ikke totalt lam i hele kroppen. Har sagt jeg vil være med på det jeg klarer, har mye å si for min egen stolthet. Dette gjelder også jobb, betyr alt at jeg kom tilbake i arbeid, og takk REMA 1000, som fortsatt har tro på meg, og at jeg klarer å bidra tilbake.

Ikke så mye denne gang, men nå ingen tvil hos meg og også dere, aldrende herr Berg er ryggmargskadet pga skaden Cauda Equina-syndromet.

Ellers fikk jeg beskjed at første lille snøfall ankom Trysil i dag, så det er da bare å forberede seg på den kalde mørke årstid er i anmarsj.

Kle dere godt, så hører dere plutselig i fra meg. Hadde dårlig med bilder nå, stort sett jakt, katter og golf, derfor få bilder å vise.

#rema1000 #ryggmargskade #familie #handicap #trening

Dagene løper avgårde!

Begynner å bli vane første setningen min, lenge siden sist. Er jo ikke slikt at det ikke skjer noe, skjer vel nesten for mye. Nesten ikke en dag som kan nytes i ro og mak. Litt fælt å si, men merker jeg er litt glad at den offisielle golfsesongen til Markus nærmer seg slutten. Vært mange mil i bil og timer på banen, sittende i en golfbil og etter beste evne korrigert slag og posisjoner. Minstemann er ganske bestemt han også, må være etter moren, men hører på når han mener jeg har noe fornuftig å komme med.

Fortsatt litt uvant å ha junior boende på internat, men han kommer hjem til helgene pluss jeg eller fruen har hentet han til en eller begge treningene i uka med Hauger junior elite, og fått han på internatet igjen. Han trives meget godt, nye venner og uendelig mye golf etter skoletid. Må få skryte litt av han ringte i går, for å fortelle meg om karakteren han hadde fått i spanskprøven. En 6 er jo lov å være fornøyd over! Så det blir noe tid til lekser og øving til prøver. Han blir med til Trysil i helgen, men kravet var å gå en runde på golfbanen lørdag. Så han har bestilt tid pluss bil til meg, så da vet jeg hva lørdags formiddag går til.

Søndag er det start med småviltjakta igjen, vi hadde en bra jaktuke både med været og uttellingen. Bikkja viser mestertakter igjen, så på tide å melde henne opp på prøve igjen. For meg er det en stor seier jeg er med på jakt igjen, selv om jeg blir sittende mye ved bilen. Fortsatt ikke fått ja på rullestol med beltedrift, men anken min på anken er under behandling, og får jeg nei igjen, så står Trygderetten for tur. Viktig å ikke gi seg, når man er i diskusjon med staten! Har erfart at når det gjelder det offentlige, så må man være fremoverlent. Ikke noe kommer av seg selv, så glad jeg/fruen er så på, slik at jeg får tak i det jeg har behov for å funke i det daglige.

Hit men ikke lengre på Birken! Med styrtregn, tåke og storm i vindkastene, og etter jeg ble bedt om å holde igjen, så ble valget at jeg avlyste starten. Takk igjen til våre kjære venner Jorunn og Morten, som kom helt fra Sveio og Morten skulle være min motivator på turen. Egentlig glad jeg ikke startet, blir nok på en mer tilpasset sykkel for ryggmargskader og mer grunntrening til neste år. Har jeg sagt jeg skal gjennomføre, ja da må jeg bare få gjort det!

Ikke mye klemmer å få av fruen når jaktuka gjennomføres. Høvelen får pause, så ingen klem fra fruen før alt av skjeggstubber er borte vekk! Men etter en lengre renselsesprosess søndag kveld, så er ansiktet glatt igjen og fruen også glad igjen.

Ellers holder fruens nye "baby" liv i huset. Enten går det i hundre, eller liggende rett ut og henter krefter. Kattungen er av rasen Somali, forventer det blir championat på katta, så nå forbereder fruen seg til sin første utstilling månedsskiftet november/desember.

Ellers mye gøy på jobb fortsatt, prøver så godt jeg kan å ha et fornuftig tempo. Men rart hva man orker, når det er både gøy og interessant det man får lov å bli med på. Men skal snart ha en prat med NAV om hvordan fremtiden blir.

Skal holde dere oppdatert, og skal prøve at det ikke tar så lang tid til neste blogginnlegg.

Men til da, nyt øyeblikkene, ting kan fort endre seg!

Have fun😎

2 år i dag som ryggmargskadet!

I dag, 20. august 2016, er det to år siden det fatale smellet i trappa hjemme skjedde. Lite visste jeg og familien om hvilken endringer som brått kom, og hvordan dette ville endre hverdagen vår.

Da det smalt i trappa, var det noe uhorvelig strålesmerter ned i begge beina, men som menn flest regnet jeg med det var noe som trykte på nervene, og snart ville gå over. Jo da, nesten et døgn etterpå slapp smertene, men resultatet var ikke akkurat slikt vi hadde sett for oss. Plutselig kunne jeg ikke løfte eller kjenne beina, så jeg tror ikke den vekkingen fruen fikk sånn rundt klokken 05.30, er noe hun vil glemme. Telefon kjapt til legen som igjen ringte ambulanse, og deretter slag i slag, før jeg ble operert litt før klokken 14.

Da kirurgen på Riksen skulle forklare meg at jeg hadde fått Cauda Equina-syndrom, så kunne han ha sagt hva som helst, for jeg hadde ingen snøring hva det var for noe. Men etter jeg kom tilbake på Ahus, fikk mere forklaringer og sjekket nettet, forstod jeg dette ville gi endringer i det daglige liv. Skal innrømme det var noen dager tankene var på bånn, et liv i rullestol var slik jeg så det da, et møkkaliv der jeg ville gå glipp av det aller meste.

Men etter mye prat med fruen, så bestemte jeg/vi for at her skulle det kjempes for hver centimeter forbedring. Satte meg tre hovedmål, kunne gå igjen, komme tilbake i arbeid og være så lite til belastning for familien. Lite visste jeg hvor mye trening som skulle til, og takk for det, for da hadde jeg kanskje ikke orket å gå igjennom alt som måtte til.

Så etter ca 6 mnd på Sunnaas, en mnd på Cato-senteret, og deretter 3-4 treninger hos fysio, ble målene mer eller mindre nådd. Jeg bruker i dag krykkene eller rullator på jobb, krykkene ved ikke alt for lange forflytninger, er tilbake i arbeid og forhåpentligvis så blir ikke familien så mye belastet. Når jeg fikk tilbake førerkortet, åpnet en ny hverdag for meg, fra å måtte alltid bli kjørt, kom plutselig friheten tilbake. Så nå er nok mitt største bidrag i familien å være sjåfør. Januar i år var mål nr. 2 nådd, da begynte jeg å jobbe igjen. Etter å ha vært hjemme så lenge, så var det en drøm å kunne få lov å jobbe. Utrolig fint fra REMA 1000 sin side, at de har latt meg tilpasse hverdagen, slik at jeg sakte og sikkert kunne få bygge meg opp igjen.

Her er et av de siste bilder av meg før ryggmargskaden kom. En ting er sikkert, med lite forbrenning samt masse medisiner, så har virkelig ekstra kiloene funnet meg. Er vel kanskje den største utfordringen min, og noe som irriterer meg grenseløst hver dag. Samt i tillegg så hjelper det ikke mot smertene at beina hovner opp, og presser både legger og føtter.

Her er jeg avbildet utenfor Ahus, noen dager etter operasjonen. Påpeke at jeg er ikke sur, selv om ikke smilet var tilstede på bildet.

Her noen bilder fra Ahus og Sunnaas. Mye å fortelle om fra tiden på Sunnaas, men dette er nevnt i tidligere blogginnlegg. Heldig som jeg var, ble jeg godt kjent med mange fine mennesker på Sunnaas, og sammen klarte vi å gjøre oppholdet på Sunnaas til noe positivt, som jeg vil ta med meg resten av livet.

Avslutter med bilde av Ann Kristin og meg. Uten henne så ser jeg ikke hvordan jeg jeg skulle klart å komme meg dit jeg er nå i dag. Hennes hverdag ble også brått forandret dagen jeg ble skadet. Men hun imponerer meg med måten hun har både hjulpet meg, passet på ungenes ve og vel, og ikke minst taklet vår nye hverdag. I mai feiret vi 26 år som gift, og jeg krysser fingrene for at vi får minst 26 år til sammen.

Etter å ha vært på utvidet ledermøte på vakre Ladevollen i Oppdal, ankom vi Trondheim fredag for å delta på Riksmøtet til REMA 1000. For første gang måtte jeg gi tapt for smertene, så etter en time, så trakk jeg meg tilbake på rommet. Men kroppen trengte det, og jeg kommer sterkt tilbake i dag lørdag, selv om det blir mange timer i stol.

Lev livet, ingen vet hva som venter bak neste hjørne😄

Søndagstanker!

Ja, jeg vet det, lenge siden siste blogg fra meg. Har egentlig ingen gode eller dårlige unnskyldninger på det, har hatt mange anledninger å skrive om hva som rører seg i hodet mitt, eller kanskje jeg ikke har så mye igjen i hjernebarken!

Siden forrige blogg så har vi klart å gjennomføre ferien, og med en bråstart med jobb. Ferien i år ble delt mellom nydelige Trysil og VARME Tyrkia. Hytta er vel det stedet på denne kloden jeg klarer mest å både slappe av, samt også å tømme hodet. Er det noe jeg virkelig kan anbefale, er å finne deres eget sted der dere virkelig har hodetømming. Både hjernen og kroppen har virkelig godt av denne "servicen" en gang i mellom. Dagene ellers fylles fort nok opp av jobb og andre aktiviteter. Har skrevet det tidligere, men herre min hatt jeg virkelig er glad at REMA 1000 ga meg muligheten til å jobbe igjen, bygge meg opp igjen over tid, slik at jeg skal komme tilbake i god gammel form. Psykisk ikke noe problem, men sliter fortsatt mye med smerter og mye væske i beina. Løsningen på å "redde" beina, er å dra fra jobb, komme hjem i sofaen for å hvile litt, deretter ta en jobbeøkt mens beina sakte og sikkert blir kvitt væsken.

Tidligere etter at jeg ble ryggmargskadet, har jeg reist mye med fly, dog da aldri alene. Men på grunn av et møte i Paris jeg skulle bli med på, så ble ilddåpen med å reise helt alene med rullestol, dagen jeg skulle avslutte ferien. I stede for å reise hjem fra Tyrkia med resten av gjengen, så ble jomfruturen fir meg slik, Alanya-Antalya i bil, Antalya-Istanbul med fly, bytte fra innenriks terminal til utenlands terminal, for å fly Istanbul-Paris. 13 timer og 40 minutter fra dør til dør, har vel aldri hatt så store smerter i beina før, men utenom det så var det ingen problemer å reise alene. Så dette blir nok ikke siste tur for meg alene med fly, men da viktig å pakke fornuftig.

12 dager igjen til Birken, eller rettere sagt HalvBirken. Alt bra med dette, helt til en av mine kollegaer sa at deler av ruta er endret. Fra å bare sykle på vei (grus og asfalt) har de nå flyttet løypa over et digert myrområde. Ikke dette jeg forespeilet meg ved påmelding, da sa arrangøren at jeg skulle kun sykle på vei. Så dette blir spennende hvordan jeg takler myr med sykkelen m/støttehjul. Satser på jeg klarer det, hvis ikke får Morten Asmyhr en noe større utfordring med å få meg gjennom dette partiet, og sikkert også noen andre steder!

Resultatet med å bruke støttestrømper fra Alanya til Paris. Usikker om støttestrømper fungerer godt nok for meg eller ikke, gjorde i hvertfall særdeles vondt det øvre del av strømpene var på leggene😩.

Fruen og meg med selfie fra en restaurant med nydelig oversikt over østre strand i Alanya❤

Ivrig GIF-tilhenger! I øs pøs over to omganger, så vant A-laget over Skedsmo, og fortsatt på topp i 4. divisjon!

På sånne bilder ser jeg virkelig ut som jeg er 100% forflytningshemmed (er det vi kalles nå), men bryr meg ikke, mye mere behagelig å sitte i stolen for å se kamp, med poncho over meg og stolen, så jeg var helt tørr når jeg kom hjem😄

Neste lørdag, 20.08.16 er det nøyaktig to år siden jeg ble ryggmargskadet. Lover det kommer en jubileumsblogg, selv om Riksmøtet til REMA 1000 avholdes, og jeg sitter stille og pent i salen!

Rykter om sommeren er på vei tilbake hele meste uke, så gi dere selv muligheten å nyte, for plutselig kan livet bli forvandlet!

Sommerferien nærmer seg!

En ting er sikkert som banken, når man er i arbeide så går tiden alt for fort. Litt over en uke igjen, så er det start på sommerferien.

Ja, hva er planene for sommeren 2016? Endelig skal det bli litt lengre opphold på hytta i Trysil, lenge siden vi har gjort det. Så blir det en tur til, gjett hva? Leiligheten vår i Oba Alanya i Tyrkia. Fruen reiser nedover 17.7, så kommer junior og jeg etter 24.7. Etter 5 laaaaaange uker i fjor, så fikk vi dealet oss frem til en kortere periode i år. Ikke det at junior og jeg misliker oss, men stranda nesten hver eneste dag blir litt vel mye for oss. Fruen elsker det, ære være henne, mens vi andre dødelige liker nok noe mere variasjon i ferien. Selv om jeg er knyttet til krykker og rullestol, så er det mye man kan finne på, må bare bruke fantasien litt.

Mest spennende i år er at jeg ikke reiser hjem til Norge når ferien avsluttes. Ble bestemt at i forbindelse med de prosjektene vi jobber med nå, må ha et møte i Paris før vi starter for fullt igjen med testing. Så når jeg først skulle ut å fly alene sammen med rullestolen, så blir ilddåpen følgende: kjøre til Antalya, fly derfra til Istanbul, bytte fra innenlandsterminalen til utenlandsterminalen, deretter fly til Paris. Så finne meg en taxi, som kjører meg til hotellet, som ligger blant de bratteste partier i Paris. Så går dette greit, da ville jeg tro det meste her i verden går greit. Så da er vel gjennomgang ferie 2016 godt teoretisk forklart.

Endelig etter mange runder, så har rullestolrampen kommet på plass! Etter mye mas og kjas samt flere purringer, så fikk jeg beskjed den skulle monteres 30.7. Da var det en som sendte en mail og forklarte rikets tilstand, rampa ble bestilt midten av april, og fikk beskjed om ca 14 dager leveringstid. Skal ikke referere innholdet i mailen, men tipper mor og far hadde vært litt flaue over sønnen. Men det hjalp, og for en uke siden så plutselig kom rampe og montører. Endelig kan jeg både dra eller komme, uten å være avhengig av at noen er hjemme, får å få meg ut terrassedøren. Men fælt en må bruke så mye krefter på slikt. Tenker på andre som ikke orker eller er i stand til å stå på, så selv om mye er bra, så fortsatt mye å hente i Helse-Norge.

Ikke feriepenger på arbeidsavklaringspenger! Nedtur når jeg fant ut at det ikke er feriepenger på aap. Så jeg som ikke hadde noe inntekt i fjor, og ingen feriepenger å få for året 2015, så fikk jeg plutselig en meget slank lommebok. I og med jeg kun har 40% aap, så ble ikke utbetaling så veldig mye å skryte av. Så nå har vi snudd opp og ned på det vi har, slik at lån og regninger har blitt betalt. Blir helt oppgitt over reglene angående dette. Først får man kun 66% av 6G, deretter da ingen feriepenger. Anbefaler sterkt at dere holder dere friske og på jobb, alternativet ikke bra i det hele tatt!

Det var dagens klaging på livets realiteter, i hvertfall min realitet.

Ellers så har juni vært en veldig aktiv måned, og merker jeg bruker tid på å hente meg inn. En jobbtur til Paris (selvfølgelig den dagen det var pause i fotball-EM), feiret to 50-åringer godt, Sankt Hans feiring i Stavern og innspurt på jobb før ferietid. Så ikke noe aktivitetsproblemer her i gården!

En riktig god sommerferie ønskes dere alle, og upps, bare to måneder igjen til Birken😱😱

Lørdag kl. 04.45, og her sitter jeg......

Stund siden sist (sagt de noen ganger i siste innleggene), og overskriften sier litt om hvordan hverdagen er noen ganger. Våkne tidlig gjør jeg nesten hver dag, og årsaken er smertene! Vel lei å våkne og eneste lyst man har, er å gnage av seg armen på grunn av smerter i armen. Merkelig at dette ikke kan gi seg, men virker som uansett hvordan jeg ligger, så kommer smertene. Jeg takler smerter, men hadde jo vært gøy å kunne få sove lenge innimellom. Men får se det positive, får mye ut av dagen, til og med tid å skrive i bloggen.

Men nok av dette nå, mye annet mere spennende er det å fortelle om, både jobb og fritid. På jobben et det 100% fokus på noe vi kaller prosjekt Digitalisering. Jeg jobber nå mye med ny butikkdata, og også i det er det flere del-prosjekter, som jeg får ta del i. Jeg får jobbe med masse dyktige mennesker, både internt og eksternt, som hele tiden utfordrer meg med å tenke nytt og annerledes. Å få muligheten å være med å utforme REMA 1000 og butikkenes nye arbeidsverktøy er bare så gøy. Merker det til tider kan være vanskelig å holde igjen, men vet det er viktig jeg bygger sten for sten, slik at nye smeller ikke skjer. Må få skryte av de rundt meg på jobb, de stiller opp hele tiden med å hjelpe til ved behov. Jeg er jo fortsatt der at jeg ønsker å gjøre det aller meste selv, men har nok firet på mitt eget krav til meg selv, det at jeg skal gjøre alt selv. Bare hyggelig og avlastende å få hjelp. Har de siste månedene ofte reist til Paris, i forbindelse med utvikling ny butikkdata. Ser på disse turene, hvor mere enklere alt blir når man får hjelp. Forstår mere nå, behovet for assistent for de som har behov. Jeg kunne nok ikke klart disse reisene uten hjelp. Må bare igjen få takke, Geir, Petter og Anders for all hjelp, selv om det noen ganger jeg lurer på om dere har intern konkurranse med å få meg til å stupe ut av rullestolen!

Her en smilende Berg før klokken 5 om morgenen. Enkelt å få bilde til å juge, er nok ikke så blid som bildet viser, heller et smil som er takknemlig for at smertestillende begynner å virke. Kanskje overskriften burde vært "Dophuet" istedenfor.

Min kollega Egil sa jeg måtte skrive at vi har vært på båttur. Han mente jeg måtte "skryte" av at jeg kom inn og ut av båten på egenhånd, der trapper var bratte og dekket glatt og bevegelig. Og etter videre et besøk på Aker brygge, merket jeg godt at det var ikke mye krefter igjen når Ann Kristin hentet meg. Hadde da også gått en del med krykkene. Helt sikkert korte avstander for de andre, men nesten 100% av hva jeg orker.

Må jo ikke glemme at min kjære Ann Kristin og jeg feiret 26 år som gift og sammen nå i nesten 31 år. Uten henne, ingen meg❤

Kos dere alle videre, minner om at nye utfordringer i livet fort kan komme. Så nyt og lev alle dager dere har sammen med familie og venner.

PS! Ny helg med Markus og golf, lurer på når jeg får kommet meg på hytta igjen......

Resultat WfLWorldRun: nr 44.118 av 130.732!

Da er man ferdig med årets begivenhet, Wings for Life World Run, 34 destinasjoner i 33 land.

Mottoet er "Vi løper for de som ikke kan".

Som overskriften sier så ble jeg resultatet mitt sånn cirka midt i grøten av antall påmeldte. Her alle inkludert, der 850 i rullestol og resten løpende på beina.

For meg er ikke resultatet noe som betyr noe, men det å delta i et løp der 100% av inntektene går til forskning på ryggmargskader. I år ble det samlet inn 6,6 millioner EURO!

Men må jo skryte litt, vi løp til 8 km i år, mot 3 km i fjor. Enda løypa i år var tyngre enn i fjor. Hadde aldri klart dette sammen med Linn Therese, var det ikke for Anne og Wenche Grønning. Med en utrettelig styrke og pågangsmot, hjalp de oss frem mot målet. Tusen takk jenter, så nå et det bare for alle oss å legge seg i trening, påmelding 2017 er i boks!

Ellers er gangveien og uteområdet ferdig, bare venter på rampa. Så utrolig deilig å kunne kjøre rullestolen opp og ned til garasjen, endelig slippe kampen med trappene ned til garasjen. Må bare si det har vært et helvete i vinter, daglig kamp å gå opp og ned trappene med snø og is. Nå kan jeg heller få brukt det lille jeg har av krefter i beina på mer trygge steder.

Ellers har jeg hatt en dialog med NAV gående, og vi er blitt enige om at jeg kun inntil videre skal jobbe 60%. Har fra april jobbet 70%, men NAV synes jeg har gått litt fort frem med å øke prosenten å jobbe, så derfor et lite skritt tilbake.

Er noen rare regler i vårt vakre land. Skal jeg søke uføretrygd, så vil det ikke bli noe uføretrygd å utbetale, hvis man ikke minst er 40% ufør. Så hvis jeg og legene hadde funnet ut at jeg bør være 70% arbeidsfør, så null utbetaling. Så dette viser jo at nan nesten blir tvunget å kun jobbe 60% maks, hvis man skal få utbetalt trygd! Ikke rart det går ut enorme summer til helse-Norge.

Har sikkert masse i hodet som gjerne skulle blitt med på bloggen nå, men merker godt helgen i dag, så merker senga kaller til hvil!

Ønsker alle masse gode dager fremover, vet aldri om endringer i livet plutselig kommer!

Søndag morgen til litt ettertanke!

Som vanlig våkner jeg tidlig, er det søndag eller er det onsdag, akkurat det samme. Våkner stort sett mellom 05-06-tiden, samme når man legger seg.

Er jo ikke at man våkner tidlig som er den store utfordringen, men timer søvn. Jeg kommer meg i seng rundt 01.30-02.00. Klager ikke, snur det heller rundt til noe positivt, jeg får jo veldig mye av døgnet😄.

Når jeg sitter pent i sofakroken, min faste plass, så glir tankene igjennom hodet mens katta kurrer seg godt ned i fanget mitt. Tankene mine i dag er at vi alle har noe vi må sloss med. Det kan være en fysisk skade, alvorlige sykdommer eller andre mer eller større trivielle ting. Med vår økende bruk av sosiale medier, så kommer man nærmere andre sine utfordringer. Noen velger, sånn som meg, å være åpen, andre litt mer lukket men samtidig ønsker å informere andre om sin status. Det må være opp til hver enkel sin vilje om hva og hvordan de vil informere omverden.

Jeg valgte å være åpen og ærlig om min ryggmargskade. Fant ut, eller helt riktig var at Ann Kristin fant ut, at blogg var det rette for meg å skrive. På den måten kunne jeg få informert på min måte, hva som hadde skjedd, og hva jeg gjorde av aktiviteter. For meg har dette udelt vært positivt, fra de første famlende ord i den første bloggen, frem til i dag, da jeg føler meg både sterkere og sikker. Men for å komme frem til en konklusjon, så er det at hver enkel må selv finne ut hva og hvordan man vil fortelle andre om sine utfordringer. Det må andre bare akseptere. Jeg er jo glad i å stå på scenen, samtidig som jeg får gitt informasjonen på min måte. Jeg selv bestemmer hva og hvordan. Nå er vel jeg typen som er åpen, har ikke stort behov for å hemmeligholde så mye, livet er for kort til det. Så da får den enkelte av dere andre selv velge om dere vil, eller ikke vil følge kampen min som ryggmargskadet.

Dette var litt av det som har vært i mine morgentanker i dag. Jeg er veldig imponert hva både den enkelte, men også de rundt seg, klarer å utrette med bakgrunn i sin(e) utfordringer.

Hva har skjedd siden sist?

-Vært en større artikkel i Varingen om meg. Jeg snakker jo mye, så artig å se Berg sine gullkorn på trykk. Som for eksempel det om treningsapparater: "Jeg blir ikke akkurat opphisset når jeg ser treningsapparater!" Ja, mye rart sier jeg!

-Fått meg rullator som jeg bruke på jobb. Bort med rullestol og inn med rullator. Det betyr mere gåing hver dag, som er lik mer trening!

-Har nå økt og fra april skal jeg jobbe 70%. Hittil går det veldig bra å jobbe, og kan ikke si nok at jeg er takknemlig for å få lov/mulighet å jobbe.

-Min gode og nære barndomsvenn Morten Asmyhr, blir med meg og sykler Halvbirken, veldig takknemlig han vil være med å støtte meg, for at jeg skal nå et av mine hovedmål.

-Arbeidet med å få gangvei og uteområde samt få rullestolrampe på plass er i full gang. Betegnet ferdig til fredag i uka som kommer, bare rampa som tar litt tid å få mangler da.

-Begynt å trene, etter noen måneder med å finne alle de gode unnskyldninger, så hadde jeg plutselig ingen igjen. Så da måtte jeg bare begynne, helt sikkert greit at jeg gjør, med tanke på Halvbirken.

Da har jeg fått med de viktigste tingene. Husk det er du selv som bestemmer hva du vil lese og følge! Men jeg blir jo veldig glad, hvis du følger med på hva jeg gjør og skriver❤

Ha en fortreffelig våruke som kommer😄

Jobb, reiser, påske og selvfølgelig Birken!

Stund siden sist, men lover jeg ikke har ligget på latsiden siden siste blogg. Planen med tilbake i jobb overholdes med glans om jeg selv får si det. Fra mars så økte jeg arbeidstid opp fra 20% til 50%, går veldig bra, bare man ser bort fra to elefantlegger og litt smerte. Men det løses enkelt, kommer hjem, av med bukse og sokker, smelle i seg litt (mye) smertestillende og sette seg i sofaen med beina høyt. Noen ganger kommer Ole Lukkøye plutselig, og bare innrømme det er godt å sovne litt på sofaen. Så blir det i seng rundt kl.02 og våkner mellom klokken 05-06.45. Nakke og arm krangler fortsatt, så hoppe ut av senga, mat til katta, havregryn m/banan klargjøres, inn med neve smertestillende og blodtrykktabletter, så sette seg ned å få med seg nyheter og selvfølgelig God morgen Norge.

Så sånn går nå dagan! Men kan ikke få understreket det nok, er bare sååååååå deilig å jobbe igjen, og er det dager det er litt kranglete, så kan jeg heller dra hjem, så jobber man litt mere fra sofakroken.

Her er vidunderet av type sit-ski! Nå er det bare å håpe det er plass i bilen, så vi får den med til Trysil. Fruen lurer fælt på hvorfor jeg skal begynne med dette. Lurer jo litt på det selv også, men tror svaret er trangen til å klare nye ting er blitt så stor etter skaden, at da må man bare få lært seg det. Men innrømmer gladelig at jeg gruer meg å komme i fjellet med denne doningen, skal komme meg på stolheis eller andre typer heiser, så deretter ned fjellet, og da helst uten å ødelegge seg helt. Sett på videoer folk som kan dette, uhorvelig hvor fort det går, er jo ikke bare hoppe ut av stolen, er jo like mye reimer der som det er på enkelte lukkete avdelinger😜Men her blir det å lære å gå før man løper.

Vurderer sterkt om jeg skal gjøre noe som virkelig vil utfordre meg, hoppe tandemhopp fallskjerm. Har fått invitasjon på dette og også seilfly, men inntil videre så har min bedre halvdel satt foten bastant ned og sier nei! Så får se om hun kan overtales, deretter må jeg selv overtale meg også.

Da er det gjort! Påmelding Birken 2016 gjennomført og betalt. Stiller i klasse funksjonshemmede og sykler for REMA 1000.

Etter nøye vurdering og bruk av den fornuftige hjernedelen, så har jeg meldt meg på Halvbirken. Er "bare" 44 km, men slik jeg kjenner beina nå, så er det en riktig avgjørelse. For meg er det å nå målet og for meg mye bedre å vite jeg har gode muligheter å klare gjennomføringen, enn å kanskje måtte bryte hvis jeg skulle sykle 92 km. Så er det jo slikt at klarer jeg 44 km i år, så er det jo større sjanse å klare lengre strekninger senere. Tipper jeg synes 44 km er langt nok, men trening med sykkel ute settes i gang rett over påsken, da bør det være bart og isfritt. Men sier ikke nei takk til følge under løpet, så hyggelig hvis noen vil slå følge med meg.

Begynner å bli dreven på å fly, siste 2,5 måneder har det blitt tre turer Paris og en tur Alanya, Tyrkia. Etter en bra start i fjor, så begynner Gardermoen å falle raskt nedover på lista når det gjelder hjelp før og etter flyturen. Sist nå måtte jeg vente nesten 45 minutter før det kom personell for å hjelpe meg fra flyet. Utover det så fungerer det veldig greit å fly, men da med flere i reisefølge. Flere turer blir det fremover, så begynner å bli god på å passe på at flyselskapene gjør det de skal.

Etter kontroll i morgen kl.18.30!! så går turen til Trysil. Skal bli godt å få noen dager der og satser på at sola ikke gjemmer seg bort. Dagene skal nytes til det fulle, og som vanlig masse folk på hytta.

Ønsker alle en riktig god påske, og håper jeg ser mange påskebrune ansikter over ferien. Nyt dagene og ta godt vare på hverandre⛷☀

Trenger litt hjelp!

Liggende godt henslengt på sofaen, ser på prøve-VM i Lahti, snøen laver ned og fruen flytter snøen vekk. En vanlig lørdag i heimen, skulle så gjerne hjulpet med snørydding, men utfallet hadde nok blitt mer fall og kaos, så sofaen er tryggest. Litt skit at mye snø nå, endelig har vi noen som skal lage til gangveien, rampa er bestilt, men må nok vente på vår nummer tre dukker opp. Er jo "bare" 13 måneder siden søknad ble sendt, så skal nok klare noen dager til. Har jo tross alt ikke falt så mange ganger i vinter, selv om hvert fall gjør ganske vondt.

I erkjennelsen navn så har jeg konkludert med at reise med fly gjør/kan jeg ikke alene. Har i hvertfall ikke funnet løsning med manuell rullestol + koffert. Har hatt noen turer i det siste, og takk for at jeg har hjelpsomme kollegaer som trår til. Enten det er å trille koffert, dytte rullestol og meg i bakker eller låne meg en støttende arm, så stiller de opp med et smil. Meget takknemlig for det, og når det inngår noen reiser for tiden i jobben, så ja til at jeg trenger litt hjelp.

Ellers så synes jeg det går bra med jobben, prosentsatsen øker på hvor mye jeg jobber, hodet blir litt sliten innimellom, men er bare så glad å komme i arbeid igjen, så litt sliten og vondt bryr jeg meg ikke om. To ting som er litt utfordrende, væskeansamling i beina og smerter i nakke/arm. Rart med dette, man venner seg til at slikt er det bare. Vet at beina ordner seg i løpet av kveld/natt, vet at søvnen er 2-4 timer, men fungerer gjør jeg. Kunne gjerne tenkt meg noe mere søvn, så overlegen på Smerteklinikken Ahus, har ordinert noe nytt dop. Dette er mer korttidsvirkende morfin, som skal ta å dempe smertene, han anbefalte å ikke være i møter tre neste timene etter inntak. Kunne virke at jeg var noe sløvende mente han, så er vel noe styrke i tablettene. Får teste og se, er ganske god på å tåle mye doser.

Vårsola i Paris varmer en kald skrott!

Ellers er anken på avslaget på Action Trackchair (rullestol m/beltedrift) klar, og sendes Hjelpemiddelsentralen på mandag. Den skal jeg bare ha, så bedre å gi meg godkjenning, slik at de kan bruke tiden sin til noe mer fornuftig.

Hadde en samtale med journalisten i Varingen, der hun lurte på hvordan status var med sykkeltrening. Hun hadde ikke glemt overskriften hun lagde ved forrige reportasje, nemlig sykle Birken 2016. Hadde jeg vært litt praktisk i min målsetning, så hadde det sikkert vært bedre å si jeg skulle gjennomføre Grenserittet eller noe lignende. Men har man sagt A så får man si B, ja til Birken 2016. Så håper det raskt blir bart og isfritt, så jeg får begynt å tråkke Gjelleråsenbakkene. Juger hvis jeg sier jeg gleder meg til rittet, men gjennomføre skal jeg!

Ellers så reiser poden til Portugal en uke nå, treningsleir golf med Hauger juniors. Håper de får bra vær, her blir det golf og styrketrening hver dag. Så da får man jobbe litt i vinterferien, trene og slappe av litt.

God vinterferieuke til alle, om den brukes på jobb, snørike steder eller litt sol og varme.

Endelig i jobb igjen!

Liten stund siden forrige blogginnlegg, hverdagen begynner å fange. Nå har jeg endelig startet med å jobbe igjen, dog ikke full tid ennå. NAV er veldig på at jeg ikke skal starte med for mye, slik at jeg kan få noe tilbakeslag. Jeg vil jo så gjerne fungere mest mulig normalt i dagliglivet igjen, men samtidig forstår jeg at det er greit å "bygge" meg opp igjen i et rolig tempo. Hittil ser det ut til å fungere bra, merker jo at jeg blir sliten og trøtt etter noen timer, men det vil jeg si er normalt for meg etter å ha vært mer eller mindre borte i over tre år. Fordelen er at jeg selv styrer dette, og prøver etter beste evne å følge med på signalene kroppen sender. Men skal vel innrømme jeg enkelte ganger "glemmer" å kjenne etter signalene. Sånn er det vel når det er noe gøy og interessant man får lov å holde på med.

Når det gjelder trening og kosthold, så ligger jeg nok noe etter skjema. Merker godt de dagene jeg har holdt på lengre tid, så et det veldig lett å sette seg godt til rette i sofaen, og så forblir der utover kvelden. Men det er bare en dårlig unnskyldning til meg selv, så bare bryte vanen raskest mulig. Tror morgentrening er det beste for meg, mest opplagt da, så lettest å gi full pinne med trening. Kostholdet er det enklere å overholde, havregryn og banan om morgenen, salat til lunch og middag der jeg har til og med nå startet å spise både kylling og gris! De som kjenner meg, vet jeg er vanskelig i matveien, så dette er et kvantesprang for meg når det gjelder mat. Så mandag til fredag noenlunde full kontroll, helgene litt mere utskeielser. Så her blir det å holde kostholdet under kontroll videre pluss få en bedre organisering når det gjelder trening.

Merket veldig godt etter julen og Berlin-turen, at etter å stort var sittende i sofaen eller rullestol, så ble jeg ganske mye svakere i beina. Så derfor prøver jeg nå å bruke krykker mest mulig, for jeg har ikke råd til å miste noe styrke, da cirka 50% av musklene fortsatt er borte på grunn av lammelser. Det negative er at smerter, spesielt i hendene, er blitt veldig intensive. Venstre arm og hånd er værst, så nattesøvnen er det blitt mye forstyrret. Snitt sovetid er mellom 3-4 timer. Stort sett våkner jeg fem-sekstiden om morgenen. Står opp da og får tatt smertestillende. Positive er jo at jeg får mye ut av dagen. Merker jeg også bruker lengre tid å komme igang med kropp og sinn, så egentlig greit å våkne tidlig. Men skulle gjerne våknet opp normalt og ikke av smerter. Skal snart på smerteklinikken, så får høre om de har noen gode løsninger på smerteproblematikken.

Nå får det være slutt på survingen, skal jo bare være glad for hvor langt jeg har kommet siden august 2014, at jeg klarer mer eller mindre alt (med litt hjelp).

Endelig er vi gang med å tegne inn rampe og gangvei, entreprør på plass, så bare vi blir enig om pris, så er vi igang. Merket fort når snøen kom etter nyttår, så kom utfordringen å komme seg ut og ned trappene hjemme. Alt av muskelgrupper spennes godt, når trappene skal forseres, så gleder meg når vi blir ferdige, så jeg kan få brukt ny nedgang til garasjen.

Ungdommelig som jeg et, søkte jeg på aktivitetsstøtte til sitski, og på mandag kom brevet med tilsagn. Så nå blir det å lære seg å kjøre sittende, skal nok bli noen spennende turer i Trysilfjellet for noen og en hver. Har i hvertfall vår så fornuftig at jeg får med følgebøyle, slik at noen kan få lov å passe litt på meg i starten. Skal bli artig å komme seg opp i fjellet igjen.

Dessverre fikk jeg nei på min søknad til action trackchair (rullestol m/belte), så et alletede igang med å få ferdig anken, for den maskinen SKAL jeg ha!

Da er det bare å ønske alle en forhåpentligvis en knall senvinter, nyte dagene som blir lysere og lysere, og satse på temperaturen også stiger.

Endelig jul og nyttår over!

Godt nyttår alle sammen,

Rart å skrive en slik overskrift som jeg har gjort, men det er med fullt overlegg den kom. For et latmannsliv det har vært! Mat, mat og mat i lange baner, julegodt, julesnacks, julesjokolade, riskrem i bøtter og spann, og oppe på alt dette har vi juledrikke i forskjellige utgaver. Trene har vært et ukjent ord fra lille julaften til nå, skulle, ville, måtte, vente litt bare. Gud, så mange fine unnskyldninger jeg har klart å bruke nå i julen. Tilnærmet brukt rullestolen overalt, merker nå at kreftene i beina ikke er på det nivået det var før jul, bedre å vente i bilen eller bruke rullestol.

Dårlige valg fra min side!

Skulle tro jeg var skikkelig forbannet nå, men den gang ei. Vi har jo hatt en koselig jul, alle ungene og samboer hjemme, foreldrene mine her på julaften. Dro til Berlin for å feire nyttårsaften samme med "gamle"naboene vår, May-Liz og Arild. En kjempetur med masse "hygge" på Mall of Berlin og KaDeWe, ihvertfall for damene, men må vel innrømme litt for oss mannfolka også. Madelen og Ingar ville også være med, kun Stine som hadde lovet seg bort til København som ikke ble med.

En nyttårsfeiring eller på tysk Die Silvesterparty am Brandenburger Tor, var en ny skikkelig erfaring å ha med seg. Blant flere hundretusener skulle vi prøve å manøvrere rullestolen. Folk stod som sild i tønne, mens Arild i front og damene bak, så prøvde vi å komme oss frem. Men etter kjørt over en del tær, bedt om unnskyldning, så fikk vi parkert oss rett ved en av salgsbodene. Så kort vei til gluhwein og Berliner, fikk se storskjermen (de andre, ikke jeg😩) men fikk skimtet en storskjerm klarte jeg. Markus plutselig på RTL-tv og ble intervjuet på tysk, var jo også artig opplevelse.

Berlin er også en fin by å komme seg frem med rullestol. Tyskere meget hjelpsomme og høflige, så vi kom oss frem dit vi ville. På hotellet fikk vi et stort rom, så det var danseplass både i rommet og på badet med rullestolen. Konklusjonen er at det blir flere turer til Berlin, og da når det er mange gode varmegrader i lufta.

Tilbake til det med mat og trening, fasit er at jeg nå nesten er tilbake til startvekta jeg hadde, når operasjon bli mindre og sterkere satte i gang. Kun 1,5 kg fra, så nå intensiveres prosjektet. Besøk på XXL for innkjøp av rulle, sykkel inn i stua, og to ganger trening hos fysio pluss en egentrening, skal sette meg tilbake på rett spor. Opprydding av skjorter og dresser, gjorde underverker for kleskapet. Var ikke akkurat i flertall det som passet meg nå. Så UFF containerne får nå en anselig mengde skjorter og dresser.

Føler meg jo ganske liten ved siden av nissefar. Satser på jeg ser litt mindre ut ved neste anledning😜

Endelig skal jeg nå ut i arbeidslivet igjen. Fått ja fra NAV etter masing, men har lovet å starte pent, bygge på med arbeidstimer, så får vi se hvor mye jeg til slutt klarer. Fortsatt 100% tilbake til arbeid står som hovedmål, så da jobber jeg ut fra at jeg klarer det. Så jæv....... gøy er det ikke å sitte hjemme.

Herr og fru Berg julaften. Har da ei søt kone! Veldig fornøyd med henne, hun støtter og hjelper meg 110%, så evig takknemlig vi er gift.

Ikke lett å se når jeg fikk de to lengste tyskerne rett foran meg, men etter et lite søtt spark i leggen på de, så flyttet de seg til siden😄

Så da ble det lettere å se hva som foregikk på scenen. Brandenburger Tor skimtes i bakgrunnen.

Vi hadde jo litt i tankene på hvor fornuftig det var å reise, med tanke på det som skjedde i Paris og andre steder, men vi vil ikke la terrorisme stoppe oss med å få oppleve nye steder og begivenheter. Så vi vil også fremover dra på turer i inn- og utland. Har jo fått ganske god erfaring med å reise som rullestolbruker. Men reise alene med fly, tror jeg blir lenge til. Bagasje pluss medisinsk utstyr gjør at jeg må ha bærehjelp, men også hjelp på badet med enkelte utfordringer jeg fortsatt har.

Det var det jeg hadde i tankene denne gang, ønsker alle en riktig god og innholdsrik 2016. Her i heimen satser vi på mere bedringer, slik at jeg kan fungere enda mer selvstendig!

Juleblogg🎅

Tenk, i dag er det et år og to dager siden jeg noe famlende begynte å blogge. Mye har skjedd når jeg går tilbake og leser på det jeg tidligere har skrevet. Ser også at jeg har nesten klart å holde meg til det jeg skulle skrive om, nemlig trening og hvordan hverdagen for en fersk ryggmargskadet er. Håper også at alle dere som har fulgt meg på ferden, føler dere har fått oppleve gjennom det jeg har skrevet, hvordan hverdagene mine har vært. Hvilke utfordringer jeg har møtt, mine mål jeg har satt meg selv, og også hvilken utvikling jeg har hatt med å bli bedre av skaden.

Uansett hva andre mener og synes, så selv mener jeg at på 1 år og 4 måneder, fra i være lam fra livet og ned, til hvordan situasjonen er i dag, så har jeg gjort et kvantesprang! I dag klarer jeg meg i hvert fall 80% selv, fortsatt er det enkelte ting jeg har behov for hjelp. Den som dag fortsatt er min viktigste støttespiller, er min kone Ann Kristin. Hun og Markus har og er enestående til å hjelpe når det er behov, men også unike på å sørge for at jeg selv må utføre gjøremål, ikke bare "sy puter" under armene mine. Sikker på at mye av fregangen jeg har hatt skyldes de. Må passe på å nevne mine to døtre, Stine Marie og Madelen, selv om de ikke bor hjemme lengre, så har de også bidratt når de har anledning. Både hjulpet meg og fruen. Så alt i alt, mine viktigste ressurser er min familie. Men jeg glemmer heller ikke all hjelp jeg har fått fra mine kollegaer og REMA 1000.

Neste 6 måneder har jeg opphold meg på sykehus eller rehabilitering. Så glad for tiden på Sunnaas, både med tiden sammen med de beste fagfolk, men også alle nye vennskap jeg har fått. Er helt sikker på at den beste "medisin" er alle små og store stunder sammen med mine medpasienter, det som har hjulpet meg med å akseptere skaden og gitt meg nye perspektiver på livet. Det å aldri gi opp, fortsatt sette seg nye mål, og det å komme dit at det enkelte mål blir oppnådd, har gjort mye med meg som type. Ikke bare enkelt å hele tiden ha den gutsen som man må ha for å nå målene sine. Men med den heiagjengen jeg har hatt hele tiden, sammen med å ha en "hard" skalle, så klarer man det utroligste!

Fått mange positive meldinger, både fra kjente og ukjente. Kan bare rette en megastor takk til alle som følger med på hva jeg skriver og gjør. Dette har gitt meg bensin på bålet for å holde på. Har ikke noe oversikt på hvor mange timer jeg har med trening, både organisert og på egenhånd.

Bilde over er fra Fredpriskonserten 2015, med fruen og meg, sammen med mange andre kollegaer, koser oss med mange khente artister. Bildet sier også mye, med hjelp fra fruen, så klarer jeg å fly opp trapper og balansere meg frem til setet med krykker. Viser veldig hvor bedre jeg har blitt.

For å liste opp noe jeg har gjort eller vært tiden etter skaden, så viser totalbildet at intet er umulig, man bare må tilpasse seg samt godta å få hjelp. Konfirmasjon i Austevoll (første flyturen), deltatt i WingsforLifeRun i Stavanger, tur til Barcelona, ferie i Oba, Alanya, tur til København, vært mye på jakt, fått igjen førerkort, mange turer til hytta i Trysil (både alene og med følge) og masse mer jeg kunne nevnt. Listen viser at man nesten kan gjøre alt, bare man legger viljen til pluss noe tilpasninger. Så jeg kan trygt si st har man vilje av stål, så når man sine mål.

Håpet det fortsatt er mange som fortsatt vil heie på meg, mye jeg også har satt mål på i 2016, for eksempel gjennomføre Birkerbeinløpet på sykkel. Når man er så "dum" å si det avisa, da er det bare å gjennomføre. Men med det støtteapparatet heg har, så er jeg sikker på at jeg vil klare den "lille" sykkelturen fra Rena til Lillehammer.

Med dette ønskes det en skikkelig GOD JUL til alle venner og følgere. Håper dere fortsetter å vil være heiagjeng. Det må jeg ha, hvis jeg fortsatt skal klare og gjennomføre mine målsetninger!

Julenissen og alle hans medhjelpere.

Julen snart her!

Liten stund siden jeg har fått skrevet et blogginnlegg, det blir slik at dagene fanger fort og tiden går.

Endelig har jeg hatt samtale med Nav etter jeg sendte mail om at jeg ønsket et møte der tema var "veien tilbake til arbeid". Satt igjen etter møtet at jeg er mere ivrig å starte opp med å jobbe, enn Nav var. Jeg er klar i hodet med å stupe ut i det, med å jobbe mest mulig. Nav var veldig på at jeg ikke måtte forhaste meg, slik at jeg skulle unngå noe tilbakeslag. Ble da enige om at jeg kunne styre selv opp til å jobbe 70%, men kunne få avtale med Nav å jobbe 80%. I hodet mitt ligger det kun et tall, nemlig 100% arbeidsfør. Men tror det er viktig for meg nå, å ha en styrt opptrapping opp mot 100%, for nå skal det ikke smelle igjen med et eller annet (håper jeg da), kvoten min er forhåpentligvis nå full når det gjelder skader etc.

Ellers holder jeg på med prosjektet med strøm, som jeg skrev om i forrige innlegg. Ved siden av å kjenne prikker i leggen, kjenner jeg nå også litt i baken og bak lårene. Blir spennende med fortsettelsen. Bruker mest nå krykker hvis jeg kan, merker beina har blitt litt sterkere, eneste ulempen er at smerter i nakke, arm og spesielt høyre hånd har intensivert. Jeg våkner på natt/tidlig morgen pga smerter, så jeg står opp. Sånt tull blir det lite søvn av, men inntil videre må jeg bare leve med det, da viktigheten å bruke krykker er større enn søvn. Men greit å bruke rullestol ved festlige sammenkomster, ikke like god kontroll på beina bestandig da.

La ut dette bilde av boka som jeg har skrevet, veldig moro med responsen jeg fikk. Må bare presisere at dette er mine blogginnlegg fra jeg startet frem til en liten tid tilbake. Så forfatter er jeg ikke blitt :-)

Slutt på å fryse på jakt! Endelig fått fjellduken extreme. Så nå har jeg mellom 20-25 grader innenfor duken, så nå kan jeg nyte en god jaktdag.

Med brukerpass hos Nav Hjelpemiddelsentral så kan jeg nå søke selv på enkelte hjelpemidler. Så varmepose og regnponcho har jeg nå, utrolig deilig å kjøre med el.stolen når jeg sitter inne i varmeposen. Men, må innrømme jeg ser litt mer avhengig av stolen når jeg bruker varmeposen. Men skitt au, viktigst ikke å fryse.

Endelig har jeg fått tilbake sykkelen med monterte støttehjul bak. Har testet og sykkelen holder seg oppe med meg på, så når våren kommet, ingen unnskyldning å ikke få trent ute med sykkel, slik at jeg kan delta på Birkebeinerrittet.

Så nå har jeg vel fått med meg de viktigste tingene å dele med dere. Ønsker alle en fortsatt god adventstid. Ta godt vare på hverandre, plutselig kan livet endre seg.

Det kribler i ryggen!

Det kribler i ryggen, sier Dagfinn Enerly i siste utgave av ukesmagasinet Se&Hør. De aller fleste er jo kjent med skaden han fikk under en fotballkamp for 10 år siden. Han satte tidlig som sitt mål, de å komme seg på beina.

Nå lurer sikkert mange hvorfor jeg skriver om han, årsaken er det prosjektet han er med på, samt at nå har han fått følelser tilbake på kroppen og kan nå stå litt igjen. Leverandøren av Ultratone fikk nyss om min skade, gjennom noen venninner som Ann Kristin har. Han mener at bruk av denne maskinen, vil gjøre at jeg får mere muskler og følelser på områdene jeg har lammelser. Så nå har vi startet opp, og tre ganger i uka får jeg 60 minutter med strøm og ultralyd. Det er forskjellige program som skal gjennomføres. Jeg som egentlig er skeptisk til mye av det som finnes ute i den store verden, så sa jeg ja under tvil til dette.

Men, nå de to siste gangene har jeg kjent prikking i begge leggene, så nå blir det spennende om det blir mer positiv utvikling på meg fremover.

Her har dere reportasjen med Enerly i Se&Hør.

Her er fra første gangen jeg fikk behandling, så 20 padder lyser pent opp når det står på og jobber. Skal love at det kjennes meget godt på områdene jeg har normal følelse.

Jeg har den siste tiden stort sett brukt krykkene når jeg forflytter meg og det går ganske bra. Noe utfordring med økt smerter i begge armene og hendene + venstre fot/legg. Men heldigvis så har jeg medisiner som må klarer å holde dette i sjakk, men merker det godt når virkningen ebber ut. Blir nok litt lite søvn for tiden på grunn av dette, men skal jeg bli sterkere og bedre, så får jeg akseptere at sånn er det bare.

Ellers ble jeg oppringt av Wings for Life World Run for de ønsket å gjøre et intervju med meg, på bakgrunn av min skade. Her har dere linken til artikkelen Wings for Life World Run

Gleder meg til søndag 8. mai 2016, da stiller jeg på start i Stavanger.

Nå som jeg har fått brukerpass hos Hjelpemiddelsentralen, så har jeg anledning til å sende søknader selv på diverse produkter. Så her er resultatet fra min første selvskrevne søknad, regnponcho og varmepose til bruk når jeg bruker el.stolen min ute.

Julen nærmer seg med raske skritt, på tirsdag er det en måned til julaften.

Ta vare på både deg selv og andre, ingen vet hva morgendagen bringer!

Sakte men sikkert blir massen mindre!

Ja, nå begynner det å komme på plass, kampen mot kiloene. Spiserytmen er der, planlegging av hva som skal fordøyes begynner nå å fungere. Plutselig sitter jeg og planlegger middager med fruen, skulle "bare" ta 30 år før det skjedde. Men som man sier, aldri for sent med endringer. Bruker en app til å hjelpe meg med å være strukturert, appen Lifesum fungerer perfekt til å få kontroll på hva jeg holder på med (dagens reklame). Her legger jeg inn frokost, lunch, middag, snacks (gulrot, banan etc) hvis jeg har noe kcal til overs) og trening. Også fokus på drikke nok vann i appen, sikkert for å få ut "skiten" i kroppen. Løpet er lagt opp til at jeg skal ha nådd målet om 85 kg i uke 18/2016. Viktig for meg å ikke stresse med dette, men bruke tid. Har klart ukesmålene hittil, men på en stor masse er det ikke lett å se endringer ennå :-) Merker da at jaktbuksa var lettere å få på seg i morges, så tyder på livvidden har krympet litt.

Egentlig skulle jeg vært i skogen nå på jakt, men pga masse regn så utsetter vi starten litt, så krysser vi fingrene at været letter fort, så vi får oss en tur ute i guds frie natur.

Trening går sin vante gang, men siden jeg er min egen personlige trener, så har jeg endret litt på ukeprogrammet. Sykling eller gå på tredemølle er fast hver gang når det er trening, dette for å få opp forbrenningen. Enig med meg selv at jeg trener tre ganger/uka, en med slyngetrening, en med beinøvelser og en med trening overkropp og armer. Samtidig har jeg en dag med strøm og nåler på kroppen. Sier til meg selv at med dette så mister jeg ikke gløden. Er bare å innse at etter å kun trent beina i over et år, merker jeg avsky når jeg nærmer meg apparater for beintrening, og slikt kan jeg jo ikke ha det. Var en som sa en gang at trening skal være gøy, jeg venter bare på det øyeblikket.

Her holder jeg på med utprøving av action trackchair. Den fungerte akkurat slikt jeg hadde håpet på. Her er det nok brukeren som kommer til å sette bremsen på fir hva den klarer, og ikke stolen. Så nå var siste oppgave utført før søknad nr. to sendes inn. Denne SKAL jeg ha, så hvis Hjelpemiddelsentralen avslår, så ankes det. Kommer jeg til å gjøre, helt til de sier ja, men satser på at jeg får ja i første omgang.

Her ser dere utdrag fra gårsdagens planlegging og gjennomført i Lifesum. Jeg har valgt å ikke følge en diett, men sette opp all mat selv. Med dette så er inntaket på ca 1.600 kcal/dagen. Skulle jeg merke at ukesmålene ikke nås, så trappes antall kcal kjapt. Jeg både vil og skal ned i vekt!

Rakk å være med på cowboyfest forrige fredag, kjempeartig kveld, men ikke like artig lørdag. På bildet ser dere jeg går med krykker, prøver nå å bruke krykker mest mulig og overalt. Mitt motto er hvert skritt=trening=sterkere bein, selv om smertene i nakke og arm innimellom skriker til meg. Men såpass må jeg tåle hvis jeg skal bli bedre.

Hyggelig at så mange leser bloggen, merket det godt etter forrige blogg. Veldig mange har kommentert at jeg har satt i gang kampen mot kiloene. Jeg gjorde det helt bevisst å skrive om dette i bloggen, da jeg ville forplikte meg offentlig. Ikke så lett å lure seg unna da :-)

Ha en fortreffelig helg, og nå må regnet gi seg, slik at vi kommer oss ut på jakt!

Kampen mot kiloene

Ikke nok med å prøve å få muskler og nerver i gang igjen, så har det siste halvåret rullet på seg noe mere, nemlig ekstra kiloer på kroppen. Nok er nok! Fra nå skal jeg for første gang systematisere og måle det som gjennomføres.

Det skal nå lages nøye oversikt over vekta fremover, mål er nå å komme under 85 kg. Har tidligere ikke satt noe eksakt mål, bare vært litt rund med målene, men ikke nå lenger. Skal veies en gang/uke og grafer skal lages for internt bruk inntil videre, men lover å legge ut med jevne mellomrom på bloggen.

Har tenkt å bruke tid på dette, så klarer jeg mellom 0,5-1,0 kg/uka skal jeg være fornøyd. Vet dette krever disiplin, så jeg har pekt ut frua til å være hoveddommer (må bare fortelle henne det først). Kan ikke ljuge, så jeg gleder meg ikke til å stå på vekta første gang, men nå er det bare å hoppe i det. Merker også at det er mest allright å trene alene, slik at jeg ikke mister motivasjonen når det er andre "topptrente" som holder på samtidig. Vet jeg kan gjemme meg bak at jeg er skadet i rygg og beina og bla bla bla nakkeoperasjoner og andre unnskyldninger, men NEI, ikke tenkt å gjøre det. Gledelig er at nå kan jeg igjen sykle, så Per Åge, kollega og en habil syklist er allerede i gang med å finne forskjellige treningsalternativer til meg på sykkel, så tipper jeg får nok treningsmetoder å gjennomføre. Det beste av alt er at jeg gleder meg til alt dette, er ganske sikker på at beina mine vil takke meg hvis de slipper noen kilo å bære.

Poengtere dette ikke er bilde av meg, men samtidig kunne det likevel vært meg. Så ille har det blitt, så det kan jo bare bli bedre :-)

Oppe i all denne nye fokuseringen, må jeg ikke glemme trening av beina og de muskler som "slapper" av for tiden. Sikkert nevnt det mange ganger før, men selv om ikke disse muskelgruppene vokser så mye i størrelse og styrke, så er det særdeles viktig at jeg gjør det jeg kan med å trene, slik at jeg klarer å gå mer og mer med eller uten krykker. Gåstaver blir nok kjøpt inn nå, slik at jeg "tvinges" til å bruke beina mer, og ikke avlaste for mye med krykker. Håper og regner med dette også vil styrke beina, noe som igjen gjør meg mer stødig. I dag ser jeg ut som om jeg har vært på fest noen timer når jeg står, hele tiden korrigere meg slik at jeg ikke sjangler avgårde og faller!

Noe som ikke er så artig, er påfyll av dossetten. 10 stk ymse tabletter om dagen, noen for blodtrykk, kolestrol, nervesmerter og smerter i føttene, men dette hjelper meg mye slik tilstanden er i dag, men håper jo å bruke færre tabletter etterhvert.

Ellers så er dette min blogg nr. 48 siden jeg startet å skrive 22.12.14. Blitt noen setninger og bilder, men aller mest mange gode og fabelaktige tilbakemeldinger fra mange, både kjente og ukjente. Disse tilbakemeldinger har vært en av hovedårsakene til staheten min, men også at jeg fortsetter å blogge. Men håper noen gir meg beskjed hvis jeg er på ville veier med bloggen :-) Tåler ærlige tilbakemeldinger.

Da er startskuddet gått (igjen)!

Tanker som kommer og går!

Et av mine hovedmål er å komme tilbake i arbeid. Det har stått og lyst på pallen sammen med det å bli så bra, at man ikke er til belastning for andre. Selvstendighet tror jeg må være noe av det viktigste for oss alle, og med selvstendighet følger frihet. Friheten til å gjøre det man vil, reise dit man vil og jobbe med det man vil. Friheten å velge, selv om man enkelte ganger velger feil, og feile er jo lov, bare man lærer av feilene sine. Vært mye tanker den siste tiden om hvordan ting ville vært, hvis jeg ikke hadde blitt skadet. Er helt sikkert naturlig at slike tanker kommer innimellom, men det gjør at man stopper opp, gjør en revurdering, så staker man kursen videre. Dette har jeg gjort mange ganger og kommer helt sikkert til å gjøre det flere ganger.

Gjennom mitt tankespinn har jeg satt meg mål, mange delmål og noen hovedmål. Resultatet hittil er at de fleste mål har jeg klart å nå, noen har jeg måtte justere og nye har kommet til. Tror bestemt at disse målene jeg selv har satt, har gjort jeg har kommet dit jeg er nå. Det er langt igjen før jeg kan si at nå er alle mål nådd, kanskje jeg aldri kommer til å si det, men da skal det i hvert fall ikke ha stått på viljen til å prøve å nå målet. Så er jeg så "dum" at jeg hele tiden putter på nye mål, så jeg har nok å hige etter.

Siden det er oktober, så er det jo et must å ha riktig antrekk til oktober-fest. Her i lett vaklende posedur, vises årets antrekk. Så med føttene ut til siden, lett bøyde knær, så klarer jeg å stå lenge nok til å bli tatt bilde av uten krykker.

En av tingene jeg har måtte endre for å få jakte igjen, er å bli sittende på post og da stort sett langs en skogsvei. Kan jo ikke klage, da jeg for første gang på mange år, klarte å treffe to harepuser på en dag. Så selv med kroppen full av influensa, ble denne vakre solfylte høstdag meget bra.

Ved siden av den vanlige treningen hos fysio, enten med apparater eller med slynge, er at jeg også har startet his en annen fysio, men med hovedvekt akupunktur og strømbehandling. Som sagt, intet skal være uprøvd for å bli bedre. Har også fått med meg et tensapparat hjem, så nå er det daglige runder med strøm i heimen også. Merkelig at de små nålene skal gjøre så j.... vondt når han stikker meg. Best er det når nålene settes bak, for der kjenner jeg jo ikke noe ennå :-)

Stay on, jeg jobber videre i kampen om å bli bedre!

Endelig på jakt igjen!

I skrivende stund er jeg nå på jakt i Trysil. To år siden jeg var på jakt, skal love jeg var både spent og begeistret når Bjørn og jeg ankom Trysil, vårt paradis på jord. Desverre har jeg fortsatt ikke fått min Action TrackChair som jeg har søkt om, så da har det blitt stort sett å være på skogsveiene. Men sta som jeg er, så har jeg beveget meg litt utenfor allfarvei, se bildene lengre ned. Men det er nok bare å innse at å gå med krykker i skogen, blir for utfordrende og vanskelig. Krykkene setter seg fast, sklir unna, henger igjen og plutselig synker i jorda. Brukte vel over 10 minutter på rundt 100 meter da jeg skulle sette meg på post oppe på ei lita kolle. Var mere utslitt av den lille turen enn å gå på tredemølle eller sykle ergometersykkel i en time. Tror jeg brukte alle muskler jeg har i gang og helt sikkert de som også ikke virker.

Har kun med meg krykker til Trysil, og merker godt det på kroppen. Merker nå hvor godt det er å ha rullestol som avlastning, mange muskler og sener som "skriker" litt. Men skal jeg bli bedre, så må jeg bare presse meg, så får jeg heller tåle å ha det vondt. Dauer jo ikke av det og kan jo ikke bli dårligere i beina tenker jeg, så her er det bare å tenke positivt.

Blid og fornøyd har jeg karret meg ca. 300 meter inn i skogen på en våt og glatt sykkelsti.

Noe som jeg ikke har fortalt tidligere, er at jeg for å bli bedre har prøvd andre metoder for å få bort lammelsene og få trigget nerver og muskler til å fungere igjen. Så i Tyrkia i sommer var jeg hos en som bruker blodigler i behandlingen. En gammel tradisjon i den asiatiske delen av Tyrkia. Skepsis som jeg er på slike ting, så hadde jeg to runder med iglene, nederst i korsryggen og på føttene. Fy hvor vondt det gjorde der jeg lå i over en time hver gang, men tapper måtte jeg være,så jeg beit tenna sammen. Kan ikke si om dette fungerer eller ikke, da "heksedoktoren" sa jeg måtte ha flere behandlinger. Er jeg ikke bedre til neste hang jeg reiser til Tyrkia, så får jeg prøve mer. Mine venner som kjenner "heksedoktoren" (mitt kallenavn på han), har sett han har klart å få folk som ikke kunne gå, til å klare å gå igjen. Intet skal være uprøvd, for at jeg skal bli bedre.

Her koser blodiglene seg med ryggen min. Som sagt, noe behagelig var det ikke. Men den som intet prøver, intet vinner.

Noen bilder fra ukens jakt, og vår flinke snille jakthund, Asettaa, som vet å slappe av i alle stillinger.

Avslutningsvis så til alle dere som tror harepus er så liten, fant jeg et bilde på nettet som viser hvor stor haren kan være.

Til uken er det tilbake til fysiotrening, egentrening og strøm- og nålebehandling.

Livet er herlig, dere!

Å lære og gå på nytt!

Liten stund siden siste blogg, men har ikke ligget på latsiden her. Mye aktiviteter utenom treninger, riksmøte til REMA 1000, konfirmasjon til Markus og endelig fått kommet meg til Trysil en tur for trening av hunden.

På riksmøtet fikk jeg virkelig merke hvor mange som følger meg i kampen å bli så bra igjen, at jeg skal klare å gå på egne bein igjen. Er bare så takknemlig for all støtte jeg får, og noen ganger blir jeg rørt til tårer for all omtanke. Det gir meg virkelig krefter til å stå på videre.

Som overskriften sier, å lære å gå på nytt, er fokuset mitt om dagene nå. Hjemme prøver jeg så mye som mulig, å gå uten støtte. Synes selv gangen min er blitt noe bedre, men kjenner jo selvfølgelig at jeg mangler mye muskler ennå. Føler meg nesten som en 1-åring som lærer seg å gå. Det er jo selvfølgelig lettere å gå på flatt gulv, enn det å gå ute, men tanken er jeg skal starte med å prøve meg på det nå. Er klar over at muligheten for fall er sterkt til stede, men her blir det å brette opp ermene, så får man heller tåle litt vondt hvis jeg skulle falle. Skal holde dere oppdatert fremover.

Mye kjærlighet i lufta på riksmøtet. Kan vel være enig i at jeg ikke helt kler den blonde hårfargen. Får nok heller fortsette med min naturlige farge, ispedd noen få grå striper!

Godt å få dyttehjelp i de tyngste bakkene av Pål og Fredrik. Som jeg snakket med ei venninne som også bruker rullestol, er ikke lengre så viktig å må gjøre alt alene, bedre å ta i mot den hjelp som blir tilbudt.

Stolte foreldre med konfirmanten. Forresten litt kry av meg selv, at jeg klarte å stå oppreist under hele talen jeg holdt til Markus. Veldig sliten på slutten, men en god økt for musklene mine.

I gpr hadde jeg gleden av å høre på Thor Hushovd. Mye han snakket om angående sette seg mål og hvilke ambisjoner han hadde som syklist, kan jeg overføre i jobben min med å bli medt mulig bra igjen.

Så veldig enkelt å avslutte bliggen for denne gang med følgende: GIR MEG ALDRI, SKAL IKKE MISTE FOKUS OG HÅP MED Å BLI SÅ BRA SOM MULIG IGJEN! Igjen tusen takk for all støtte dere alle gir meg, det gjør så mye lettere for meg å fortsette jobben min.

Les mer i arkivet » September 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits