Tenk, i dag er det et år og to dager siden jeg noe famlende begynte å blogge. Mye har skjedd når jeg går tilbake og leser på det jeg tidligere har skrevet. Ser også at jeg har nesten klart å holde meg til det jeg skulle skrive om, nemlig trening og hvordan hverdagen for en fersk ryggmargskadet er. Håper også at alle dere som har fulgt meg på ferden, føler dere har fått oppleve gjennom det jeg har skrevet, hvordan hverdagene mine har vært. Hvilke utfordringer jeg har møtt, mine mål jeg har satt meg selv, og også hvilken utvikling jeg har hatt med å bli bedre av skaden.
Uansett hva andre mener og synes, så selv mener jeg at på 1 år og 4 måneder, fra i være lam fra livet og ned, til hvordan situasjonen er i dag, så har jeg gjort et kvantesprang! I dag klarer jeg meg i hvert fall 80% selv, fortsatt er det enkelte ting jeg har behov for hjelp. Den som dag fortsatt er min viktigste støttespiller, er min kone Ann Kristin. Hun og Markus har og er enestående til å hjelpe når det er behov, men også unike på å sørge for at jeg selv må utføre gjøremål, ikke bare “sy puter” under armene mine. Sikker på at mye av fregangen jeg har hatt skyldes de. Må passe på å nevne mine to døtre, Stine Marie og Madelen, selv om de ikke bor hjemme lengre, så har de også bidratt når de har anledning. Både hjulpet meg og fruen. Så alt i alt, mine viktigste ressurser er min familie. Men jeg glemmer heller ikke all hjelp jeg har fått fra mine kollegaer og REMA 1000.
Neste 6 måneder har jeg opphold meg på sykehus eller rehabilitering. Så glad for tiden på Sunnaas, både med tiden sammen med de beste fagfolk, men også alle nye vennskap jeg har fått. Er helt sikker på at den beste “medisin” er alle små og store stunder sammen med mine medpasienter, det som har hjulpet meg med å akseptere skaden og gitt meg nye perspektiver på livet. Det å aldri gi opp, fortsatt sette seg nye mål, og det å komme dit at det enkelte mål blir oppnådd, har gjort mye med meg som type. Ikke bare enkelt å hele tiden ha den gutsen som man må ha for å nå målene sine. Men med den heiagjengen jeg har hatt hele tiden, sammen med å ha en “hard” skalle, så klarer man det utroligste!
Fått mange positive meldinger, både fra kjente og ukjente. Kan bare rette en megastor takk til alle som følger med på hva jeg skriver og gjør. Dette har gitt meg bensin på bålet for å holde på. Har ikke noe oversikt på hvor mange timer jeg har med trening, både organisert og på egenhånd.
Bilde over er fra Fredpriskonserten 2015, med fruen og meg, sammen med mange andre kollegaer, koser oss med mange khente artister. Bildet sier også mye, med hjelp fra fruen, så klarer jeg å fly opp trapper og balansere meg frem til setet med krykker. Viser veldig hvor bedre jeg har blitt.
For å liste opp noe jeg har gjort eller vært tiden etter skaden, så viser totalbildet at intet er umulig, man bare må tilpasse seg samt godta å få hjelp. Konfirmasjon i Austevoll (første flyturen), deltatt i WingsforLifeRun i Stavanger, tur til Barcelona, ferie i Oba, Alanya, tur til København, vært mye på jakt, fått igjen førerkort, mange turer til hytta i Trysil (både alene og med følge) og masse mer jeg kunne nevnt. Listen viser at man nesten kan gjøre alt, bare man legger viljen til pluss noe tilpasninger. Så jeg kan trygt si st har man vilje av stål, så når man sine mål.
Håpet det fortsatt er mange som fortsatt vil heie på meg, mye jeg også har satt mål på i 2016, for eksempel gjennomføre Birkerbeinløpet på sykkel. Når man er så “dum” å si det avisa, da er det bare å gjennomføre. Men med det støtteapparatet heg har, så er jeg sikker på at jeg vil klare den “lille” sykkelturen fra Rena til Lillehammer.
Med dette ønskes det en skikkelig GOD JUL til alle venner og følgere. Håper dere fortsetter å vil være heiagjeng. Det må jeg ha, hvis jeg fortsatt skal klare og gjennomføre mine målsetninger!
Julenissen og alle hans medhjelpere.
