Endelig på jakt igjen!

I skrivende stund er jeg nå på jakt i Trysil. To år siden jeg var på jakt, skal love jeg var både spent og begeistret når Bjørn og jeg ankom Trysil, vårt paradis på jord. Desverre har jeg fortsatt ikke fått min Action TrackChair som jeg har søkt om, så da har det blitt stort sett å være på skogsveiene. Men sta som jeg er, så har jeg beveget meg litt utenfor allfarvei, se bildene lengre ned. Men det er nok bare å innse at å gå med krykker i skogen, blir for utfordrende og vanskelig. Krykkene setter seg fast, sklir unna, henger igjen og plutselig synker i jorda. Brukte vel over 10 minutter på rundt 100 meter da jeg skulle sette meg på post oppe på ei lita kolle. Var mere utslitt av den lille turen enn å gå på tredemølle eller sykle ergometersykkel i en time. Tror jeg brukte alle muskler jeg har i gang og helt sikkert de som også ikke virker.

Har kun med meg krykker til Trysil, og merker godt det på kroppen. Merker nå hvor godt det er å ha rullestol som avlastning, mange muskler og sener som “skriker” litt. Men skal jeg bli bedre, så må jeg bare presse meg, så får jeg heller tåle å ha det vondt. Dauer jo ikke av det og kan jo ikke bli dårligere i beina tenker jeg, så her er det bare å tenke positivt.

Blid og fornøyd har jeg karret meg ca. 300 meter inn i skogen på en våt og glatt sykkelsti.

Noe som jeg ikke har fortalt tidligere, er at jeg for å bli bedre har prøvd andre metoder for å få bort lammelsene og få trigget nerver og muskler til å fungere igjen. Så i Tyrkia i sommer var jeg hos en som bruker blodigler i behandlingen. En gammel tradisjon i den asiatiske delen av Tyrkia. Skepsis som jeg er på slike ting, så hadde jeg to runder med iglene, nederst i korsryggen og på føttene. Fy hvor vondt det gjorde der jeg lå i over en time hver gang, men tapper måtte jeg være,så jeg beit tenna sammen. Kan ikke si om dette fungerer eller ikke, da “heksedoktoren” sa jeg måtte ha flere behandlinger. Er jeg ikke bedre til neste hang jeg reiser til Tyrkia, så får jeg prøve mer. Mine venner som kjenner “heksedoktoren” (mitt kallenavn på han), har sett han har klart å få folk som ikke kunne gå, til å klare å gå igjen. Intet skal være uprøvd, for at jeg skal bli bedre.

Her koser blodiglene seg med ryggen min. Som sagt, noe behagelig var det ikke. Men den som intet prøver, intet vinner.

Noen bilder fra ukens jakt, og vår flinke snille jakthund, Asettaa, som vet å slappe av i alle stillinger.

Avslutningsvis så til alle dere som tror harepus er så liten, fant jeg et bilde på nettet som viser hvor stor haren kan være.

Til uken er det tilbake til fysiotrening, egentrening og strøm- og nålebehandling.

Livet er herlig, dere!

Å lære og gå på nytt!

Liten stund siden siste blogg, men har ikke ligget på latsiden her. Mye aktiviteter utenom treninger, riksmøte til REMA 1000, konfirmasjon til Markus og endelig fått kommet meg til Trysil en tur for trening av hunden.

På riksmøtet fikk jeg virkelig merke hvor mange som følger meg i kampen å bli så bra igjen, at jeg skal klare å gå på egne bein igjen. Er bare så takknemlig for all støtte jeg får, og noen ganger blir jeg rørt til tårer for all omtanke. Det gir meg virkelig krefter til å stå på videre.

Som overskriften sier, å lære å gå på nytt, er fokuset mitt om dagene nå. Hjemme prøver jeg så mye som mulig, å gå uten støtte. Synes selv gangen min er blitt noe bedre, men kjenner jo selvfølgelig at jeg mangler mye muskler ennå. Føler meg nesten som en 1-åring som lærer seg å gå. Det er jo selvfølgelig lettere å gå på flatt gulv, enn det å gå ute, men tanken er jeg skal starte med å prøve meg på det nå. Er klar over at muligheten for fall er sterkt til stede, men her blir det å brette opp ermene, så får man heller tåle litt vondt hvis jeg skulle falle. Skal holde dere oppdatert fremover.

Mye kjærlighet i lufta på riksmøtet. Kan vel være enig i at jeg ikke helt kler den blonde hårfargen. Får nok heller fortsette med min naturlige farge, ispedd noen få grå striper!

Godt å få dyttehjelp i de tyngste bakkene av Pål og Fredrik. Som jeg snakket med ei venninne som også bruker rullestol, er ikke lengre så viktig å må gjøre alt alene, bedre å ta i mot den hjelp som blir tilbudt.

Stolte foreldre med konfirmanten. Forresten litt kry av meg selv, at jeg klarte å stå oppreist under hele talen jeg holdt til Markus. Veldig sliten på slutten, men en god økt for musklene mine.

I gpr hadde jeg gleden av å høre på Thor Hushovd. Mye han snakket om angående sette seg mål og hvilke ambisjoner han hadde som syklist, kan jeg overføre i jobben min med å bli medt mulig bra igjen.

Så veldig enkelt å avslutte bliggen for denne gang med følgende: GIR MEG ALDRI, SKAL IKKE MISTE FOKUS OG HÅP MED Å BLI SÅ BRA SOM MULIG IGJEN! Igjen tusen takk for all støtte dere alle gir meg, det gjør så mye lettere for meg å fortsette jobben min.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top