Stund siden sist (sagt de noen ganger i siste innleggene), og overskriften sier litt om hvordan hverdagen er noen ganger. Våkne tidlig gjør jeg nesten hver dag, og årsaken er smertene! Vel lei å våkne og eneste lyst man har, er å gnage av seg armen på grunn av smerter i armen. Merkelig at dette ikke kan gi seg, men virker som uansett hvordan jeg ligger, så kommer smertene. Jeg takler smerter, men hadde jo vært gøy å kunne få sove lenge innimellom. Men får se det positive, får mye ut av dagen, til og med tid å skrive i bloggen.
Men nok av dette nå, mye annet mere spennende er det å fortelle om, både jobb og fritid. På jobben et det 100% fokus på noe vi kaller prosjekt Digitalisering. Jeg jobber nå mye med ny butikkdata, og også i det er det flere del-prosjekter, som jeg får ta del i. Jeg får jobbe med masse dyktige mennesker, både internt og eksternt, som hele tiden utfordrer meg med å tenke nytt og annerledes. Å få muligheten å være med å utforme REMA 1000 og butikkenes nye arbeidsverktøy er bare så gøy. Merker det til tider kan være vanskelig å holde igjen, men vet det er viktig jeg bygger sten for sten, slik at nye smeller ikke skjer. Må få skryte av de rundt meg på jobb, de stiller opp hele tiden med å hjelpe til ved behov. Jeg er jo fortsatt der at jeg ønsker å gjøre det aller meste selv, men har nok firet på mitt eget krav til meg selv, det at jeg skal gjøre alt selv. Bare hyggelig og avlastende å få hjelp. Har de siste månedene ofte reist til Paris, i forbindelse med utvikling ny butikkdata. Ser på disse turene, hvor mere enklere alt blir når man får hjelp. Forstår mere nå, behovet for assistent for de som har behov. Jeg kunne nok ikke klart disse reisene uten hjelp. Må bare igjen få takke, Geir, Petter og Anders for all hjelp, selv om det noen ganger jeg lurer på om dere har intern konkurranse med å få meg til å stupe ut av rullestolen!
Her en smilende Berg før klokken 5 om morgenen. Enkelt å få bilde til å juge, er nok ikke så blid som bildet viser, heller et smil som er takknemlig for at smertestillende begynner å virke. Kanskje overskriften burde vært "Dophuet" istedenfor.
Min kollega Egil sa jeg måtte skrive at vi har vært på båttur. Han mente jeg måtte "skryte" av at jeg kom inn og ut av båten på egenhånd, der trapper var bratte og dekket glatt og bevegelig. Og etter videre et besøk på Aker brygge, merket jeg godt at det var ikke mye krefter igjen når Ann Kristin hentet meg. Hadde da også gått en del med krykkene. Helt sikkert korte avstander for de andre, men nesten 100% av hva jeg orker.
Må jo ikke glemme at min kjære Ann Kristin og jeg feiret 26 år som gift og sammen nå i nesten 31 år. Uten henne, ingen meg❤
Kos dere alle videre, minner om at nye utfordringer i livet fort kan komme. Så nyt og lev alle dager dere har sammen med familie og venner.
PS! Ny helg med Markus og golf, lurer på når jeg får kommet meg på hytta igjen……
