Måned: mai 2015

Stille på hytta i Trysil og deilig er det. Godt å kunne slappe av innimellom, dagene haster fort nok avgårde. Rart å tenke på, da jeg egentlig har kun trening å forholde meg 100% til, men blir vel sånn i perioder at du føler dagene fanger deg. Prøver etter beste evne avlaste fruen med det jeg klarer å fikse (pluss litt til) hun fortjener virkelig det 🙂

Overskriften i dag var LARS og meg. LARS står for Landsforeningen for RyggmargSkadde. Tatt meg tid å akseptere at det er her jeg hører til, men for et par uker siden meldte jeg meg endelig inn. LARS jobber for å bedre hverdagen til ryggmargskadde samt iherdig fokuserer på forskning av ryggmarg. Tenk hvordan samfunnsøkonomien og ikke minst livet til en ryggmargskadet ville bli, hvis man fant ut hvordan man kunne få ryggmargen frisk igjen. Blir nesten som en våt drøm for meg og mange andre, å vite at muligheten for å bli frisk igjen er til stede. Men da må Bioteknologiloven i Norge endres, slik at forskning også her til lands blir enklere.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For som man sier, det heter ikke om, men når gjennombruddet kommer!

Men det får være trontalen denne gang. Hjemme har vi satt i gang sluttspurten på rehab av huset, på bildet ser dere vår nye superduper toalett som nesten gjør alt for deg, så får takke Hjelpemiddelsentralen for forståelse for hverdagslige utfordringer. Mer utfordring at søknaden vår for omlegging av vei pluss rampe, fortsatt ikke er ferdigbehandlet av NAV kommune/Husbanken. Har satt litt mer hardt mot hardt nå, da det er kort tid før vi flytter opp, så ergoen i kommunen kommer til uka, for å se på midlertidige løsninger. Blir nok spennende det, for jeg går ikke opp og ned trappene med krykker og rullestol. Utfallet sier seg selv der. Men får ikke ta sorgene på forskudd, blir nok en løsning.

Ikke bare kroppen min som har utfordringer. Tenk dere rulle inn på et fullt legekontor med el.stolen, er så tyst som det kan bli, så svinger du litt, og plutselig høres det ut som 10 hannkatter jager ei hunnkatte med løpetid! Så enkelt og lett hoppet jeg bukk over hj.middelsentralen og kjørte rett til leverandøren. Det jeg trodde var litt smurning ville gjøre susen, ble til over to timer operasjon og bytte av deler, for å bli kvitt ulyden. Så nå er vi lykkelige igjen, og stille kjører vi rundt i søndre Nittedal.

Med bilde av fetteren min og traktoren vår, så satser vi på at sommerværet kommer. Drit lei regn og nordavind, når jeg skal stikke nesa ut i det fri. Nå fortjener vi sommer og sol!

#ryggmargskade #helse #trening #sykehus #familie #hjem #lars

I dag er det 25 år siden jeg giftet meg med min kjære, Ann Kristin.

I Nittedal kirke med praktfull blå himmelramme, ga vi hverandre vårt ja.

Det at jeg skriver dette i bloggen handler egentlig ikke mye om ryggmargskaden, men handler om samhold og støtte vi gir hverandre hver dag.

Hun lever like mye med skaden som jeg gjør, og jeg hadde ikke nådd så langt i styrke hadde det ikke vært for henne.

Vi satser på nye 25 år, om det er med eller uten rullestol, med eller uten smerter, med eller uten gode og vonde dager.

Hun gir meg styrke til å gjennomføre det løpet jeg er midt i nå.

Takk min kjære, elsker deg 🙂

Helgen og 17. mai skulle tilbringes på hytta i Trysil, og vi gledet oss siden vi ikke vært oppover siden påsken. Men da blir det slik det ofte blir når man gleder seg mye, man blir syk. Lenge siden jeg har hatt noe virus/influensa, så ikke mye moro å bli liggende på sofaen å fryse og svette. Får satse på det går fort ut av kroppen, har ikke tid til å være syk, holder med å være skadet!

Etter mine beste kunstneriske evner har jeg fargelagt områdene bak på kroppen som jeg har lammelser. Da har man en oversikt, dog ikke pen, på hva jeg har mistet av følelser, ved siden av droppfot på begge beina.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Her har vi “stakkars” syke meg liggende rett ut, mens katta trofast passer på at jeg har det bra 🙂

Ellers så går treningen sin gang, jeg må ha fått noe mere muskler i beina, da jeg nå har økt vektene på alle øvelsene. Fortsatt er høyre beinet sterkest, så det blir å bytte vekter avhengig hvilket bein som trenes.

Ellers så har lokalavisa i Nittedal, Varingen, lagd en større artikkel om meg, som kom på onsdag. Hyggelig det for en linselus som meg, men nå er nok min æra i nyhetsbildet over. Har sagt ja til avisene da jeg ønsker å belyse to ting, selve det å få og leve med ryggmargskade samt livet slutter ikke, og fullt mulig å kjempe seg tilbake i jobb. Men gud, jeg juger hvis jeg ikke sier det koster mye mer enn man tror og litt mer enn det også.

Men klager gjør jeg ikke, da jeg synes jeg har kommet langt allerede. Ulempen nå er at nakken har kranglet mer til, da jeg denne uka bevisst har gått mere med krykkene enn tidligere. Fått noe nye tabletter nå, så utenom å bli litt mere glad når disse inntas, så satser jeg på st de også demper smertene mer.

Med bilde av denne kreasjonen, laget av min gode kollega i vest, Vibecke Wiik Skaar, ønsker jeg alle en riktig god og forhåpentligvis tørr 17. mai feiring.

#ryggmargskade #sykehus #trening #helse #familie #venner #styrke #psyke

Ny uke er over og med fruen hjemme igjen etter en uke med husmorferie i Tyrkia, så har roen senket seg i hybelen vår.

Kjenner det tærer litt på å bo i hybelen, veggene trenger seg på, så nå er det på tide at håndverkerne blir ferdig i hovedetasjen. På tide vi får innstallert oss, få ting på plass, og ikke minst større plass å bevege seg på. Det å få badet klart, gjør at jeg kan få dusjet uten å sette livet på prøve hver gang, er noe jeg virkelig savner. Dere kan selv tenke dere hvordan det er å vaske håret når du må holde deg fast stående og når øynene lukkes, så merker du kroppen er på vei fremover uten å få gjort noe med det. I morgen kommer hjelpemiddelsentralen for å koble på vår nye supertoalett. Blir spennende å teste den når det er klart. Mangler ikke så mye da før badet er ferdig da. Får satse på at byggmesteren har skjønt at han må kjapt bli ferdig, før jeg klikker helt.

På besøk på lørdag hos Kristoffer som er på Cato-senteret i Son for tiden.

Som jeg skrev i overskriften, så har jeg mere smerter for tiden som jeg ikke helt er fornøyd med. Min teori er at de to siste ukene har aktiviteten min vært adskillig høyere enn hva jeg har vært vant med siden skaden. Først langhelg i Austevoll med påfølgende treninger og litt hit og dit gjennom uka. Deretter helg i Stavanger som også for meg ihvertfall var meget aktiv. Så igjen en uke med treninger og flere besøk på jobben. Var veldig artig med både Austevoll og Stavanger som jeg ikke ville ha unnvært. Men mye bruk av krykker enn hva jeg normalt har brukt, har gjort at nakken og armen stråler av smerte. Merker også noe mer smerte i beina, sikkert fordi jeg har gått mer og mer på de enn jeg har gjort tidligere. Blir som jeg har skrevet om før, valget mellom pest eller kolera. Men fanken, kan jo ikke klage på dette heller, for skal jeg klare å gå mer og mer, så må jeg jo “tvinge” kroppen til å være med å gå uten å gi meg masse smerter. Skal på smerteklinikken på onsdag, så satser på at de finner en god mikstur til meg 🙂

Nei, nå får det være slutt på surving og klaging denne gang, la det komme noe positivt.

Markus og jeg har jo vært alene en hel uke, og vi overlevde med glans! Markus tok ansvar for middager, mens jeg tok ansvaret for sofaen. Han lagde flere spennende og gode retter. Vi fikk montert alle dørene på vårt nye kjøkken pluss montert karusell i hjørneskapet. Med god teamånd fikset vi dette, jeg satt i stolen å leste, mens Markus fant frem delene og monterte på plass.

Her har vi Markus som monterer glassdørene.

Lørdag så skulle Markus spille lagturnering på Hauger, så reiste jeg til Son for å besøke Kristoffer som var tilbake på Cato-senteret. Alltid hyggelig å treffe han og vi deler mere mellom oss om vår tilstand enn vi gjør til andre. Rart at vi med så stor aldersforskjell har klart å treffe tonen så godt, kanskje fordi jeg holder meg så ung! Ha, er nok mer at vi forstår og har mye av de samme utfordringer, selv om kan har mere enn meg. Men jeg har jo vært det også, så derfor klarer jeg å forstå utfordringene han har. Måtte jo reise å hente Markus, og gledelig han og laget kom på andreplass.

Tenk at over 101′ tusen meldte seg på Wings for Life Run i 34 land. Imponerende synes nå jeg, over 1.000 i Norge. Men vi utgjorde “bare” en prosent, så i 2016 satser vi på at enda flere blir med Kristoffer og meg for å løpe.

Kos dere med uka som kommer, med både Kr.Himmelfart og 17. Mai. Satser på fint vær, så vi får solgt masse grillmat med noe attåt! Jeg skal ihvertfall prøve så godt jeg kan å ta det litt roligere.

#ryggmargskade #trening #helse #psyke #familie #jobb #sykehus #samtaler

Fredag dro Markus og jeg til Stavanger. Vi var invitert til Bjørn og Anvor Eidsmo, så litt spent var vi når Bjørn hentet oss på Sola.

Men herregud for en velkomst, de tok i mot oss med åpne armer, og følelsen av å komme hjem veltet over oss.

En deilig middag med mye godt drikke ble inntatt, og kvelden ble brukt til å prate om REMA 1000, skaden, båter, hus osv. Tid for sengetid, da neste dag skulle gjennomføres på sjøen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her er Kristoffer og meg, da vi deltok på løpet Wings for Life. Mer om dette lengre ned.

Turen innover Lysefjorden i nydelig vær kan virkelig anbefales. Etter passering av Lysefjordbrua, åpnet det seg en ny verden. Fjellet vokste rett opp av sjøen og opp mot tusen meter rett opp. Man blir liten i slike tilfeller.

Første stopp ble rett under Prekestolen. Langt der oppe så vi noen små prikker, som var mennesker som forsiktig tittet ned. Får deg til å tenke at man egentlig kun er en pytteliten prikk på jorda som sammen med alle andre blir til noe stort.

Ikke langt unna Prekestolen! Men sannheten er slik at avstanden er 604 meter mellom meg og toppen. Så Bjørn får dra meg opp dit en annen gang.

En stolt styrmann Markus tok over rattet, og vi dro videre innover Lysefjorden.

Kjerag, 1000 meter over havet. Her hopper folk frivillig ut, det er ihvertfall ikke noe kommende målsetning for meg.

På tide å ta turen hjem til det nydelige huset til Anvor og Bjørn, men være i Stavanger uten å være en tur i Vågen går jo ikke. Så ribben inn der med rullestol på dekk, finne seg en plass så vi kunne nyten en øl og solen.

Måtte på toalettet etterhvert, nytt problem! Ingen hc-toalett. Da ble det stokken og god hjelp av damen på nabo-bordet, å stable seg inn på do. Nytt problem, mistet tisserøret! Litt forlegen måtte jeg spørre damen om å lete, men borte var det. Heldigvis kom Markus, så han løp til båten og hentet nytt. Takk og lov, over en liter kom ut, så kan si det var ganske fullt. Når jeg er ute med rullestol, bare hyggelige og hjelpsomme mennesker over alt, som ikke nøler med å spørre om hjelp.

Tilbake etterhvert til huset, det vi grillet og hadde mange gode samtaler. Merket praten jeg hadde sammen med Anvor og Bjørn i helgen, ga meg mye energi og positivitet, så jeg er utrolig takknemlig for at de åpnet hjemmet sitt for oss, og alt ekstraarbeidet de hadde med meg. Uansett hva det var, så ordnet de det ned et smil. Veldig glad vi har slike venner, gir så mye uten å kreve noe! Blir bare mer glad i dem.

Søndag var det klart for Wings for Lives løpet. Kl. 13 startet løpet samtidig i 34 land.

Her ser dere Anne og meg i full driv under løpet. På meget kort varsel stilte søstrene Anne og Wenche Grønning opp for Kristoffer og meg, som ledsagere til løpet. Med problemer med ene hjulet til Kristoffer, startet de 10 minutter senere enn oss, men avgårde kom de. Trodde løpsrunden var flat, men nei da, bakkene kom, så Anne og jeg kjempet hardt på å forsere bakkene, og det fikset vi. Men etter 3,5 km punkterte jeg! Uten reservedekk og verktøy, var det å fortsette. Vi hadde bestemt oss å nå 5 km, og jeg brukte det jeg hadde igjen i armene og Anne i beina, for å forsere lengste bakken jeg har vært borti med rullestol. Jippi, vi klarte det, stolte var vi som tusan! Målet klarte vi, og så kom Kristoffer og Wenche også. Så to krye rullestolbrukere bestilte taxi og dro tilbake til målområdet. Dette ga mersmak, så vi stiller opp neste år ble bestemt der. En kjempetakk til Anne og Wenche som tok på seg den tøffeste oppgaven, med å være ledsagere. De er allerede booket for neste år, så da har vi satt 10 km som mål for oss.

Wings for Live run er et løp der 100% av inntektene går til ryggmargskadeforskning. Nå som bioteknologiloven er til behandling håper jeg at det skal bli lov å forske på stamceller. Man vet det er muligheter for at stamceller kan brukes til behandling til ryggmargskadde og andre typer sykdommer.

Så etter en knallhelg tok vi flyet hjem 06.30 i dag, så vi rakk skole og trening. Håper neste års løp at mange av dere stiller opp, det var bare knall topp!

Nå er det sengetid for slitne Stavangerfarere, god natt til alle.

#ryggmargskade #trening #sykehus #løp #helse #familie #psyke

På arbeidernes dag så får det bli noen ord om rikets tilstand.

Overskriften i dag er treningslei eller ikke. Jeg lei? Neida, joda, tull, tja , kanskje, vet ikke osv. Har det sånt i skallen for tiden. Jeg drar selvfølgelig på trening, kan jo ikke noe annet. Men merker entusiasmen og iveren for å bli bedre, ikke helt er tilstede for tiden. Kan jo være pga intensiv trening nå i 8 mnd har noe med tankene, men som sagt, jeg MÅ bare gjøre det, skal jeg ha mulighet for bedring!

Det er to sterke grunner for at jeg trener, vedlikeholdstrening og bedringstrening. Enkelt sagt, hvis jeg ikke vedlikholdstrener, blir jeg 100% i rullestolen. Det er uaktuelt for min del! Den andre treningen er forbedringstrening, hvor langt kan jeg komme mot 100% frisk, er det som trigger meg hver gang jeg trener. Jeg kommer til å måtte trene resten av livet mitt, kun for å ihvertfall være på det nivået jeg er nå, men det er ikke bra nok for meg, så derfor legges forbedringstrening på. Jeg vil og skal bli bedre, vet jeg ikke når 100%, men det skal faen meg ta ikke bli langt unna.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mange sier jeg er tøff i hodet, så det er vel bare å få negativiteten bort, så peise på videre med treningen. Skal ihvertfall nå begynne å trene med Ann-Kristin en gang i uka. Får da ihvertfall en som pusher meg på en positiv måte, så da velger jeg henne som min mentaltrener om hun vil eller ei.

Ser ikke så hardt ut det jeg gjør på bildene her, og det hadde det heller ikke vært hvis jeg var frisk. Men skal love dere at beina mine er totalt helt pudding når jeg er ferdig.

Disse to små snuttene gir meg mye, og styrer tankegangen min. Tenker ikke så mye at jeg ikke klarer, men tenker på hvordan løser jeg det, for å klare det. Sikker på at mange uansett skade eller ikke, kan lese dette for å tenke over sin egen situasjon og væremåte.

Ellers var vi på et av de vakreste steder i Norge, nemlig Austevoll. Får en glede og ro når jeg er der. Så er det jo ekstra gøy å treffe slekta, og ekstra gøy å få prate med tante Dagmar og tante Ann.

Fant jo ei øy som burde passe bra å flytte til, nemlig NAVØYA. Se bilde så dere ikke tror jeg skrøner.

Var på kick-off på Mesterbakeren, de som leverer brød og kaker til butikken. Markus ville bli med, så nå har vi lært hvordan brød, småbrød og kaker blir bakt. Gleden var stor med alle posene vi fikk med oss hjem, fulle av småbrød og kaker 🙂

Da er det på tide å dra til Stavanger. Markus og jeg skal bo hos min gode venn og kollega, Bjørn Arild. På søndag blir det å delta i løpet Wings for Life. Måtte finne noen som kunne løpe med meg bak rullestolen, så jeg kuppet Anne Grønning i natt, til å gjøre det.

Wings for Life er årsaken til turen nå. Alle inntekter for løpet, som også går i en haug av land verden over, går til forskning på ryggmargskader.

Gleder meg, og ny blogg kommer søndag eller mandag. Kos dere i langhelgen.

#ryggmarg #skade #helse #familie #sykehus #trening #psyke