Da jeg først tenkte at 5-års jubileet for min ryggmargsskade skulle forbigå i stillhet, men etter å ha tenkt en stund, fant jeg ut det er jo ikke meg med å la ting gå forbi i stillhet! Tenk første gang jeg hørte jeg hadde fått Cauda Equina-syndrom (CES), da var jeg ikke så veldig høy i hatten……så for meg et liiv sittende i rullestol, måtte ha hjelp til det meste og videre med de mørkeste av det mørke tanker i hodet. Heldigvis ble de tankene fort ryddet unna, slik at man heller skulle tenke på hvordan man skulle nå målene sine.
Som jeg skrev i mitt aller første blogginnlegg, så kom jeg til Sunnas sykehus kvelden 15.9.2014. Ganske så forrvirret ble jeg trillet inn på det rommet som skulle bli min base i flere måneder. Etter å ha ventet at det var en ledig ambulanse som kunne frakte meg ut til Nesodden, så var jeg ganske så mye sulten. Men når man dukker opp etter kveldsmat var ferdig, så kunne jeg se langt etter mat den kvelden. Men utrolig nok så overlevde jeg til neste morgen
😜
Dag 1 ble brukt til å bli kjent med Sunnaas og kjent med teamet som skulle følge meg opp. Her var det både overlege, lege, sykepleier, ergoterapeut, fysioterapeut og sosionom. Hovedmål og delmål skulle bli skrevet i stein, slik at jeg hadde noe å jobbe i mot. Et av mine hovedmål, var at jeg skulle gå ut av dørene på Sunnaas, uten hjelp av rullator, krykker eller annet. Så siden jeg nå må lære meg hvordan jeg får lagt ut videoer, samt artig å se igjen jeg “stabbe” meg med et skritt av gangen ut gjennom dørene på Sunnaas. Ikke noe pent ganglag, men jeg klarte det.
Viser at er man en stabukk og ikke vil gi seg, og sammen med ekspertisen på Sunnaas, kan klare å nå sine mål. Viktigst er nok ikke gi seg, selv om alt butter i mot. Kan love jeg fortsatt husker når alt så som mørkest ut og jeg ikke klarte en eneste øvelse, så slet jeg med å holde motivasjonen oppe. Men heldigvis så begynte det etter cirka 2 måneder, at jeg begynte å klare enkelte øvelser. Det gjorde at jeg ble motivert til å trene ennå hardere, og var nok med å bidra til at jeg klarte målet mitt med å gå ut på egne bein og uten hjelpemidler, dørene på sykehuset.
