Ryggmargskadet

Ikke nok med å prøve å få muskler og nerver i gang igjen, så har det siste halvåret rullet på seg noe mere, nemlig ekstra kiloer på kroppen. Nok er nok! Fra nå skal jeg for første gang systematisere og måle det som gjennomføres.

Det skal nå lages nøye oversikt over vekta fremover, mål er nå å komme under 85 kg. Har tidligere ikke satt noe eksakt mål, bare vært litt rund med målene, men ikke nå lenger. Skal veies en gang/uke og grafer skal lages for internt bruk inntil videre, men lover å legge ut med jevne mellomrom på bloggen.

Har tenkt å bruke tid på dette, så klarer jeg mellom 0,5-1,0 kg/uka skal jeg være fornøyd. Vet dette krever disiplin, så jeg har pekt ut frua til å være hoveddommer (må bare fortelle henne det først). Kan ikke ljuge, så jeg gleder meg ikke til å stå på vekta første gang, men nå er det bare å hoppe i det. Merker også at det er mest allright å trene alene, slik at jeg ikke mister motivasjonen når det er andre “topptrente” som holder på samtidig. Vet jeg kan gjemme meg bak at jeg er skadet i rygg og beina og bla bla bla nakkeoperasjoner og andre unnskyldninger, men NEI, ikke tenkt å gjøre det. Gledelig er at nå kan jeg igjen sykle, så Per Åge, kollega og en habil syklist er allerede i gang med å finne forskjellige treningsalternativer til meg på sykkel, så tipper jeg får nok treningsmetoder å gjennomføre. Det beste av alt er at jeg gleder meg til alt dette, er ganske sikker på at beina mine vil takke meg hvis de slipper noen kilo å bære.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Poengtere dette ikke er bilde av meg, men samtidig kunne det likevel vært meg. Så ille har det blitt, så det kan jo bare bli bedre 🙂

Oppe i all denne nye fokuseringen, må jeg ikke glemme trening av beina og de muskler som “slapper” av for tiden. Sikkert nevnt det mange ganger før, men selv om ikke disse muskelgruppene vokser så mye i størrelse og styrke, så er det særdeles viktig at jeg gjør det jeg kan med å trene, slik at jeg klarer å gå mer og mer med eller uten krykker. Gåstaver blir nok kjøpt inn nå, slik at jeg “tvinges” til å bruke beina mer, og ikke avlaste for mye med krykker. Håper og regner med dette også vil styrke beina, noe som igjen gjør meg mer stødig. I dag ser jeg ut som om jeg har vært på fest noen timer når jeg står, hele tiden korrigere meg slik at jeg ikke sjangler avgårde og faller!

Noe som ikke er så artig, er påfyll av dossetten. 10 stk ymse tabletter om dagen, noen for blodtrykk, kolestrol, nervesmerter og smerter i føttene, men dette hjelper meg mye slik tilstanden er i dag, men håper jo å bruke færre tabletter etterhvert.

Ellers så er dette min blogg nr. 48 siden jeg startet å skrive 22.12.14. Blitt noen setninger og bilder, men aller mest mange gode og fabelaktige tilbakemeldinger fra mange, både kjente og ukjente. Disse tilbakemeldinger har vært en av hovedårsakene til staheten min, men også at jeg fortsetter å blogge. Men håper noen gir meg beskjed hvis jeg er på ville veier med bloggen 🙂 Tåler ærlige tilbakemeldinger.

Da er startskuddet gått (igjen)!

Et av mine hovedmål er å komme tilbake i arbeid. Det har stått og lyst på pallen sammen med det å bli så bra, at man ikke er til belastning for andre. Selvstendighet tror jeg må være noe av det viktigste for oss alle, og med selvstendighet følger frihet. Friheten til å gjøre det man vil, reise dit man vil og jobbe med det man vil. Friheten å velge, selv om man enkelte ganger velger feil, og feile er jo lov, bare man lærer av feilene sine. Vært mye tanker den siste tiden om hvordan ting ville vært, hvis jeg ikke hadde blitt skadet. Er helt sikkert naturlig at slike tanker kommer innimellom, men det gjør at man stopper opp, gjør en revurdering, så staker man kursen videre. Dette har jeg gjort mange ganger og kommer helt sikkert til å gjøre det flere ganger.

Gjennom mitt tankespinn har jeg satt meg mål, mange delmål og noen hovedmål. Resultatet hittil er at de fleste mål har jeg klart å nå, noen har jeg måtte justere og nye har kommet til. Tror bestemt at disse målene jeg selv har satt, har gjort jeg har kommet dit jeg er nå. Det er langt igjen før jeg kan si at nå er alle mål nådd, kanskje jeg aldri kommer til å si det, men da skal det i hvert fall ikke ha stått på viljen til å prøve å nå målet. Så er jeg så “dum” at jeg hele tiden putter på nye mål, så jeg har nok å hige etter.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Siden det er oktober, så er det jo et must å ha riktig antrekk til oktober-fest. Her i lett vaklende posedur, vises årets antrekk. Så med føttene ut til siden, lett bøyde knær, så klarer jeg å stå lenge nok til å bli tatt bilde av uten krykker.

En av tingene jeg har måtte endre for å få jakte igjen, er å bli sittende på post og da stort sett langs en skogsvei. Kan jo ikke klage, da jeg for første gang på mange år, klarte å treffe to harepuser på en dag. Så selv med kroppen full av influensa, ble denne vakre solfylte høstdag meget bra.

Ved siden av den vanlige treningen hos fysio, enten med apparater eller med slynge, er at jeg også har startet his en annen fysio, men med hovedvekt akupunktur og strømbehandling. Som sagt, intet skal være uprøvd for å bli bedre. Har også fått med meg et tensapparat hjem, så nå er det daglige runder med strøm i heimen også. Merkelig at de små nålene skal gjøre så j…. vondt når han stikker meg. Best er det når nålene settes bak, for der kjenner jeg jo ikke noe ennå 🙂

Stay on, jeg jobber videre i kampen om å bli bedre!

I skrivende stund er jeg nå på jakt i Trysil. To år siden jeg var på jakt, skal love jeg var både spent og begeistret når Bjørn og jeg ankom Trysil, vårt paradis på jord. Desverre har jeg fortsatt ikke fått min Action TrackChair som jeg har søkt om, så da har det blitt stort sett å være på skogsveiene. Men sta som jeg er, så har jeg beveget meg litt utenfor allfarvei, se bildene lengre ned. Men det er nok bare å innse at å gå med krykker i skogen, blir for utfordrende og vanskelig. Krykkene setter seg fast, sklir unna, henger igjen og plutselig synker i jorda. Brukte vel over 10 minutter på rundt 100 meter da jeg skulle sette meg på post oppe på ei lita kolle. Var mere utslitt av den lille turen enn å gå på tredemølle eller sykle ergometersykkel i en time. Tror jeg brukte alle muskler jeg har i gang og helt sikkert de som også ikke virker.

Har kun med meg krykker til Trysil, og merker godt det på kroppen. Merker nå hvor godt det er å ha rullestol som avlastning, mange muskler og sener som “skriker” litt. Men skal jeg bli bedre, så må jeg bare presse meg, så får jeg heller tåle å ha det vondt. Dauer jo ikke av det og kan jo ikke bli dårligere i beina tenker jeg, så her er det bare å tenke positivt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Blid og fornøyd har jeg karret meg ca. 300 meter inn i skogen på en våt og glatt sykkelsti.

Noe som jeg ikke har fortalt tidligere, er at jeg for å bli bedre har prøvd andre metoder for å få bort lammelsene og få trigget nerver og muskler til å fungere igjen. Så i Tyrkia i sommer var jeg hos en som bruker blodigler i behandlingen. En gammel tradisjon i den asiatiske delen av Tyrkia. Skepsis som jeg er på slike ting, så hadde jeg to runder med iglene, nederst i korsryggen og på føttene. Fy hvor vondt det gjorde der jeg lå i over en time hver gang, men tapper måtte jeg være,så jeg beit tenna sammen. Kan ikke si om dette fungerer eller ikke, da “heksedoktoren” sa jeg måtte ha flere behandlinger. Er jeg ikke bedre til neste hang jeg reiser til Tyrkia, så får jeg prøve mer. Mine venner som kjenner “heksedoktoren” (mitt kallenavn på han), har sett han har klart å få folk som ikke kunne gå, til å klare å gå igjen. Intet skal være uprøvd, for at jeg skal bli bedre.

Her koser blodiglene seg med ryggen min. Som sagt, noe behagelig var det ikke. Men den som intet prøver, intet vinner.

Noen bilder fra ukens jakt, og vår flinke snille jakthund, Asettaa, som vet å slappe av i alle stillinger.

Avslutningsvis så til alle dere som tror harepus er så liten, fant jeg et bilde på nettet som viser hvor stor haren kan være.

Til uken er det tilbake til fysiotrening, egentrening og strøm- og nålebehandling.

Livet er herlig, dere!

Liten stund siden siste blogg, men har ikke ligget på latsiden her. Mye aktiviteter utenom treninger, riksmøte til REMA 1000, konfirmasjon til Markus og endelig fått kommet meg til Trysil en tur for trening av hunden.

På riksmøtet fikk jeg virkelig merke hvor mange som følger meg i kampen å bli så bra igjen, at jeg skal klare å gå på egne bein igjen. Er bare så takknemlig for all støtte jeg får, og noen ganger blir jeg rørt til tårer for all omtanke. Det gir meg virkelig krefter til å stå på videre.

Som overskriften sier, å lære å gå på nytt, er fokuset mitt om dagene nå. Hjemme prøver jeg så mye som mulig, å gå uten støtte. Synes selv gangen min er blitt noe bedre, men kjenner jo selvfølgelig at jeg mangler mye muskler ennå. Føler meg nesten som en 1-åring som lærer seg å gå. Det er jo selvfølgelig lettere å gå på flatt gulv, enn det å gå ute, men tanken er jeg skal starte med å prøve meg på det nå. Er klar over at muligheten for fall er sterkt til stede, men her blir det å brette opp ermene, så får man heller tåle litt vondt hvis jeg skulle falle. Skal holde dere oppdatert fremover.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mye kjærlighet i lufta på riksmøtet. Kan vel være enig i at jeg ikke helt kler den blonde hårfargen. Får nok heller fortsette med min naturlige farge, ispedd noen få grå striper!

Godt å få dyttehjelp i de tyngste bakkene av Pål og Fredrik. Som jeg snakket med ei venninne som også bruker rullestol, er ikke lengre så viktig å må gjøre alt alene, bedre å ta i mot den hjelp som blir tilbudt.

Stolte foreldre med konfirmanten. Forresten litt kry av meg selv, at jeg klarte å stå oppreist under hele talen jeg holdt til Markus. Veldig sliten på slutten, men en god økt for musklene mine.

I gpr hadde jeg gleden av å høre på Thor Hushovd. Mye han snakket om angående sette seg mål og hvilke ambisjoner han hadde som syklist, kan jeg overføre i jobben min med å bli medt mulig bra igjen.

Så veldig enkelt å avslutte bliggen for denne gang med følgende: GIR MEG ALDRI, SKAL IKKE MISTE FOKUS OG HÅP MED Å BLI SÅ BRA SOM MULIG IGJEN! Igjen tusen takk for all støtte dere alle gir meg, det gjør så mye lettere for meg å fortsette jobben min.

Ja, nå er fire uker av turen vår til Alanya passert, og vi har igjen en uke før vi skal hjem til vårt elskede Norge. Som overskriften sier så har motivasjonen dalt litt. Litt lei varmen ( fælt å si det når jeg hører om været hjemme!), varmen gjør jeg mister energi. Nesten alt jeg gjør blir et ork. Til og med treninga har jeg skoftet noen ganger nå, orker bare rett og slett ikke. Skal skjerpe meg siste uka, så fortsatt står 1 km gange som mål før jeg reiser hjem!

Ellers en gladnyhet, jeg har fått igjen følelsen under begge føttene, kun noe av hælen jeg ikke kjenner noe! Før skaden kunne ingen nærme seg føttene, er så kilen at jeg ble rabiat hvis noen tok på meg under beina. Etter skaden ble alt av følelse borte og fysio kunne gjøre hva de ville med føttene. Var på medisinsk massasje her da jeg merket fra ene dagen til andre at her var det liv igjen i føttene. Stakkars massøsen, ble vel vettskremt da jeg skreik til og nesten sparket hun ut av rommet. He, he, måtte pent forklare den glade årsaken, så hun ble litt mer forståelsesfull igjen. Men de siste rundene med massasje, så ble føttene pent forbigått. Så håp er det virkelig for at flere nerver våkner til live igjen, så det blir å stå på videre med trening og alt jeg kan finne på utover høsten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går kveld var Markus og jeg på fisketur. Vår gode venn Aksel inviterte oss ut på tur, og gud hvor deilig det var å komme seg ut på havet! Ble ikke mange fisk, men med litt god drikke og snacks, så storkoste vi oss.

Aksel øverst til venstre, vår tyrkiske kaptein øverst til høyre, Markus drar opp fisk og jeg nyter solnedgangen ute i Middelhavet. Det blir ikke vår siste fisketur her 🙂

Her er noen blinkskudd ved leiligheten vår, må innrømme jeg er både litt stolt og også glad for vi har dette, men pass på å ikke si det til Ann Kristin!

Her er vi strandleie gutta. Venter bare på at VIF-Real Madrid skal starte.

Leier bil i morgen, skal kjøre på måfå opp i Taurusfjellkjeden, finne det virkelige tyrkiske liv.

Så fortsatt god sommer og håper virkelig været hjemme holder seg bra, så rekker Madelen å klippe plenen før vi kommer hjem 🙂

Ja, nå er vi inne i vår tredje ferieuke i vårt ferieparadis i Alanya, Tyrkia.

Dagene her begynner rutinemessig med å stå opp rundt kl.7 (kl.6 i Norge), få kroppen i gang. Er ikke slik lengre at man spretter opp og er klar på noen få minutter. Jeg bruker lengre tid å komme i gang med kroppen. Dette har vel vært en av de nye utfordringer etter jeg stupte i 2012, og det hjalp vel ikke så mye med de siste nakke- og ryggoperasjonene. Men godt er det å starte dagene rolig, enten man er hjemme eller på ferie.

Bjørn og ungene har reist hjem, og vår eldstedatter Stine, har ankommet for å feriere sammen med oss “gamle”. Koselig det at unga fortsatt vil feriere sammen med oss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kl.9 er det å dra på trening. Merker fremgang på øvelsene, både styrke og gange. Veien til målet mitt med å gå 1.000 meter på tredemølle er fortsatt høyst levende. 600 meter er den ny persen nå, og i morgen satser jeg på å klare 700 meter. Vet det ikke høres langt ut, men for meg er vel dette å sammenligne å gå 10-15 km som frisk. Bak den store vommen så har jeg til og med noen muskler som fungerer, kjører 30 sit ups nå. Mye for meg, med tanke på alle kiloene som skal løftes 🙂

Bildene her er fra besøket vårt hos Morten og Jorun H. Asmyhr, i deres ferieparadis Camyuva like ved Belek. Vi måtte jo komme oss på toppen av Olympos, som rager 2.365 moh. Særdeles hyggelig å se de har tilpasset forholdene for forflytningshemmede, slik at jeg også fikk oppleve den fabelaktige utsikten. Så med ungene fikk vi oss en minnerik formiddag på vei til toppen. Ellers ble det tid også til bading, da jeg nå ikke lengre klarer å svømme, så er vår nye løsning å bruke “badepølse” når jeg er i sjøen. Da har jeg kontroll når jeg kommer meg ut på dypt vann.

Å kjøre i Tyrkia er en øvelse i både oppmerksomhet og tålmodighet. På vår tre timers tur passerte vi 79 lyskryss med snitt 30 sekunder å vente på grønt. På vei til Camyuva fikk vi gleden av å ha rødt lys på 77 stk gatelys! Tålmodigheten fikk en ny øvelse her 🙁 Når det gjelder kjøring og trafikkbildet her i Tyrkia, så er nok den laaaaangt unna det vi nordboere er vant med. På to kjørebaner var det ved lyskryss og rundkjøringer utvidet til å ha 6-8 biler i bredden. Så her var det bare å ha 100% oppmerksomhet hele tiden på veien. Turde nesten ikke å blunke når vi kjørte! Men turen gikk uten uhell, så vi fikk to minnerike dager på tur:-)

Endelig har jeg klart å få bukt med mye vann i kroppen og spesielt beina. Det har plaget meg vel mye, de kubber av bein jeg har hatt, og smerten i føttene har vært ugreie på det værste, pesielt kveldene. Men med vannet borte, så ble mye av smertene borte, takk og lov for det. Så mye lettere å fungere når det ikke gjør så vondt.

Måtte bare få avslutte med en selfie som viser at jeg har vært ute i solen! Kos dere alle videre på ferie eller jobb, og så håper jeg at snart sommeren også kommer til Norge med gode temperaturer langt ut i sommernatten.

Nå har det gått noe over en uke av ferien, og jøsses hva man har vært med på av aktiviteter. Får nok satse på noe roligere tempo dagene fremover, er visst ikke bare meg som merker nivået. Fruen synes det har vært vel mye vi har vært med på. Vi har vært på konsert, beach party, båttur, trening for meg og selvfølgelig mye sol og bading hver dag.

Vi har hatt søskebarnet mitt Bjørn og ungene her hos oss, og både gøy og bra har det vært. Marte og Martin har holdt på med Markus og jeg har fått lekt med Bjørn, pluss han har vært en støttende hånd for meg. Hjulpet meg ut og inn av sjøen, trillet meg ved behov og selvfølgelig mye sosialt til sammen.

Er så heldig at jeg har treningsstudio 20 meter fra porten vår, så dagene starter med en time treningsøkt. Har nå gått over fra å kun konsentrere meg om beina og musklene som nesten er borte, til å nå også trene hele meg. Må få bort fett og få tilbake mere muskler! Etter en uke med trening, erkjenner jeg at veien til målet er lang men skal nås. Fortsatt viktigst å prøve og vekke sovende nerver, slik at jeg får aktivitet i musklene. Litt artig og flaut å trene med de vektkiloene jeg legger på nå, når det kommer noen som er mye mindre enn meg og legger på mye vekt. Tenker da at jeg har et mye større forbedringspotensiale enn de, så æddabædda!!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her har dere på øverste bilde meg som jobber veeeeldig hardt med situps. Ser på grimasene jeg gir det jeg har. På bilde to noen av de andre øvelsene. Gledelig jeg klarte å gå 500 meter på tredemøllen, ny pers etter skaden. Målet mitt er at jeg klarer 1.000 meter før jeg reiser hjem. Må selvfølgelig støtte meg når jeg går, men å gå gjør jeg jo. Så med dette satser jeg påat noe er igangsatt for å både miste kiloer sammen med å bli bedre av skaden.

Når man er på båttur og ikke kan svømme, så er det ikke like enkelt å få badet. Så hva gjør man da? Jo, låner en redningsvest, bruker kreftene man har i armene så man kommer seg over båtripa og ned stigen, så vips er man i vannet. Helt tilfeldig at tre ukjente jenter omringet meg når bildet ble tatt, bare så det er sagt.

Øverste bilde viser tre ikke-tyrkere som skal på konsert. Vi var vel mest sansynlig de eneste som ikke kunne skjønne et ord av hva som ble sunget, men uansett en bra konsert av Sila, og gøy for oss å oppleve dette sammen med Lili og Farid.

Dagen etterpå var vi fem på beach party. Tipper nok vi dro opp snittalderen noe, men god plass hadde vi. Merker at kvelden kommer fortere på oss, så stille og rolig forlot vi partyet før det var ferdig. Men da fikk vi opplevd det også.

Viktig å være løsningsorientert, så for å slippe alle utfordringene med å bruke manuell rullestol slik jeg beskrev i forrige bloggen, så har jeg skaffet meg en liten og grei elektrisk rullestol. Så nå går alt så mye lettere når vi skal avgårde, om det er til stranda, spise middag ute eller bare se oss litt rundt. Denne får jeg helt sikkert mye glede av fremover. Som jeg har som motto: Se på løsninger og ikke hindringer når det dukker opp noe utfordrende!

Den største utfordringen jeg har nå er føttene mine. Som dere ser på bildet så sveller føttene opp og jeg får ikke væska bort. Ubehagelig er det, og ikke særlig pent å se på.

Da ønskes fortsatt god sommer til alle.

Da er endelig ferien vår startet og vi er i skrivende stund vel innstallert i vår leilighet i Oba, Alanya i Tyrkia. Begynner å få trening med å fly med rullestol, men var litt spent denne gang, siden vi skulle lande på en liten flyplass som heter Gazipaza. Lurte på hvordan jeg skulle komme ut av flyet, da jeg visste alle måtte gå på rullebanen og inn i ankomsthallen. Men ingen problem, her hadde de utstyr så jeg ble løftet ned fra flyet med rullestol, akkurat samme maskin de har på Gardermoen. Så da bar det til leiligheten, med koffertene våre. Ja, flere kofferter denne gang, da jeg hadde med ekstra koffert som kun inneholdt medisinsk utstyr. Alle koffertene var med overvekt, men vi slapp unna gebyrer, da SaS hadde forståelse at det var med så mye medisinsk utstyr 🙂

Glad å vite vi kjøpte en universiell utformet leilighet, så her kan jeg rulle rundt uten å tenke på terskler eller andre hindringer. Så med heis i blokka, null problem for meg å komme opp og inn i leiligheten.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Her har vi Ann Kristin og meg ute i Oba’s gater.

Her er vel et av de store utfordringer vi har møtt på, belegningstein og brostein uber alles! Oppe på dette så er det fortauskanter i alle fasonger med en fellesting, nemlig ei vannrenne som er veldig glad å sette fast fronthjulene. Men vi lar oss ikke stoppe på grunn av slike bagateller, så utenom ha fått senebetennelse i ene armen, så klarer vi oss fint med å komme oss frem. Markus og Ann Kristin bytter på å trille meg på de værste stedene, så ellers ruller jeg selv. Frem skal vi!

På 1-2-3-4 så er jeg vips ute i sjøen! Godt å bruke krykkene når den gamle hvalrossen skal “skli” seg ut i sjøen. Var litt vaklende første runde ut, men teknikken kom fort på plass, slik at jeg på en noe mer elegant måte kom meg opp og ned fra sjøen, selvfølgelig med støtte fra Ann Kristin. Ble ganske anpusten når jeg kom i den våte sanden, og krykkene plutselig ble mye kortere! Hjelper sikkert ikke med min tunge kropp, hardt hengende over. Ventet egentlig bare å stupe fremover, slik at folk skulle få seg en god latter, men klarte å holde fast på krykkene, så jeg kom ut på dypere vann. Noe som heter, man lærer når man går, og ja det er det jeg gjør nå.

Her vises et godt eksempel på den forb… jæ……. vannrenna melllom fortau og vei pluss de tusener av belegningstein som jeg før skaden syntes var sjarmerende og fin.

Godt vi har basseng, som jeg nå får dratt nytte av min ekspertise med å trene i vann. Utrolig mye man husker fra Sunnaas og Cato-senteret når det gjelder øvelser. Så her har jeg daglig bassengtrening.

I dag hadde jeg også første treningsøkt på fitness-senter eller treningsstudio som jeg ville kalt det. Tror sjefen fikk noen aha opplevelser, når vi gjennomgikk øvelsene jeg skal trene på. Så sterk foran og så svak bak på beina, hadde han ikke sett før. Jeg har blitt god på å forklare skaden på engelsk nå, så han forstod utfordringene mine. Men nå skal også resten av kroppen trenes, slik at valpefettet mitt skal bort! Mer om dette i neste blogg.

Fortsatt god sommer i innland og utland.

Fredag var dagen jeg ble et år eldre, tenk 52 år! Huff, begynner godt å bli en middelaldrende gubbe, ihvertfall på papiret. Jeg klarer bare ikke godta det, for i skallen føler jeg meg fortsatt mye yngre. Voksen og med mye erfaringer på godt og ondt, men som gjør at jeg kanskje kan være til hjelp for andre. Jeg har jo fortalt mye, spesielt om siste året, men det har jo egentlig vært tre tøffe år for meg og familien. Som Ann Kristin så billedig sa det, jeg har jo vært hennes solide støttespiller, og plutselig ble rollene snudd om i 2012. Så derfor er det så viktig for meg at jeg igjen kan få være den solide støttespilleren, som jeg gjerne vil og skal være. Derfor er jeg så sta, ivrig, hard, myk og ydmyk ovenfor treningen min, slik at jeg så godt som mulig ikke er til ekstra “belastning” men heller ekstra “avlastning” for henne. Dette skal jeg klare, det er bare snakk om tid. Må bare passe på at det ikke tar for lang tid, derfor blir det daglig trening gjennom hele ferien vår.

Nå måtte jeg bare reise på hytta, plenen var mer blitt som en sommereng, så etter en viktig samtale på fredag, bar det rett opp på hytta. Heldigvis har vi en traktorklipper, noe som gjør at jeg fortsatt kan ha jobben som plenklipper.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Scooter-patruljen, det vil si Bjørn og meg, har hatt mange timer på scootersafari i de dype Trysilskoger i helgen. Et vakkert syn der vi kommer i rasende fart (45 km/t) for å se om vi klarer å fått sett noe av det rike dyrelivet som er. Summen ble to elger og en stakkars påkjørt og død hareunge. Men deilig å mestre scooteren, gjør at jeg kommer meg langt innover i skogene, selv om det “bare” er på skogsveiene. Jobben med å få min beltedrevne rullestol går sin gang, så må bare krysse fingrer og bein på at det går igjennom neste instans i NAV, så jeg kommer meg ut i skogen sammen med Bjørn og bikkja, og ikke bare må sitte ved veien.

I år tok jeg meg av innkjøp av bursdagsgave, så det ble ei ny hagle. Da min gamle hadde fått ei stor sprekk i kolben, var det ikke annet enn å kjøpe ei ny. Så får man bare håpe Berettaen er like treffsikker som min gamle Valmet.

Hjemme begynner endelig alt å komme på plass, så etter mange mnd med å leve blant bananesker, så kan vi ha en normalisert hverdag. Gud, så deilig det er, blir litt frynsete når ikke noe er der det skal være. Guds under det ikke har godt hardere for seg opp i alt dette galskap!

Ny farge på huset blir det også, så fra rødt hus, blir det nå askegrått. Forandring fryder heter det, men nå holder det vel nok forandringer for en stund, kan nesten bli for mange også.

En uke før avreise til vår ferieleilighet i Oba, Alanya. Så nå blir det å passe på at jeg får med meg alt av utstyr og tabletter. Har så mye nå som er av livsnødvendig utstyr, så tipper flyfolka kanskje blir litt oppgitt over alt jeg må ha med inn i flyet.

God ferie og sommer til alle, neste blogg kommer fra det store utland!