Tenk, et år siden jeg og familien fikk livet brått snudd opp ned. At man i det ene øyeblikk er funksjonsfrisk, så i neste øyeblikk definert som forflytningshemmed med diagnosen Cauda Equina-syndromet CES. Plutselig være lam fra livet og ned, hentet i ambulanse, undersøkelse på Ahus, bestemt opereres på Rikshospitalet, kjørt dit med ambulanse, rett inn på operasjonsrommet og vips så var jeg i narkose og ble operert. Ikke rart jeg våknet og var forvirret. Aldri hadde jeg hørt om CES, sykepleierne hadde heller ikke kunnskap, men kirurgen prøvde etter beste evne forklare dophuet meg hva det var og hva de hadde gjort, samt hva jeg kunne forvente meg av resultat. Skal innrømme de første dagene var jeg ganske langt nede, så for meg et liv bundet til rullestolen, bli en belastning for familien og bla bla mange andre dumme tanker.
Så tilbake på Ahus bestemte jeg meg at her skal det kjempes. Etter å ha googlet alt jeg kunne finne om CES, så satte jeg meg noen tøffe mål for å komme tilbake til det normale livet jeg hadde. Fikk beskjed fra kirurgene at jeg aldri ville bli 100% frisk igjen, men de kunne ikke si hvor bra eller dårlig jeg kunne bli. Trening, masse trening var svaret i hodet mitt, så for en som ikke hadde ordet trening i hodet sitt på mange år, så var det også en ny smertefull erfaring for meg.
Så var tiden kommet jeg skulle til Sunnaas. Kunne egentlig ikke skjønne jeg hørte til der, for meg var jo Sunnaas synonymt med hardt trafikkskadde. Men her var det mange medpasienter med mange forskjellige diagnoser. Første tiden med fysio var grufull. Uansett hvilke øvelser jeg skulle gjøre, klarte jeg det ikke. Var ganske frustrert og til tider forbanna, så til slutt krevde jeg å få noe jeg kunne klare. Men litt etter litt begynte jeg å klare litt mer og mer. Egentreningene begynte å ta form, og det sosiale tok seg opp til nye høyder. Vi var en klikk som gjorde mye rart, galgenhumor, gode samtaler og et knallsterkt samhold, gjorde oppholdet til noe jeg aldri vil glemme. Mange å nevne, men Kristoffer og Dagfinn var de to som gjorde trekløveret komplett. Vi både pushet hverandre på egentreningene, men først og fremst samtalene, kveldssamlingene blir nok ikke ikke glemt på RMN-avdelingen så fort.
Men hjem skulle man og til jul ble jeg utskrevet. Plutselig vekk fra den trygge boblen der alt var tilrettelagt og hjem til et hus som var under full rehabilitering. Veldig godt å komme hjem, selv om livet blant bananesker var utfordrende. Så var det å sette i gang med trening hos fysio i Nittedal, fem økter i uka. Avbrutt med en uke til på Sunnaas for mere tester og trening, så ble det tid for fire uker på Cato-senteret. På slutten rett før påske var jeg så utrolig lei av å være borte, så jeg har vel aldri vært så klar for å være hjemme så de siste dagene var ganske leie, men jeg overlevde.
Så fra etter påske har fokuset vært trening, trening og atter trening. Mitt ene hovedmål var at jeg skulle trene alt jeg kunne, slik at jeg ikke i etterkant skulle tenke at hadde jeg bare trent litt mer, så kanskje jeg ble bedre.
Målet mitt er jo å kunne gå uten hjelpemidler. Her ser dere at jeg klarer å gå litt, selv om ganglaget ikke er det peneste å se på. Men stolt at jeg nå klarer å gå! Så fortsatt blir det trening fremover, for jeg ser jo at fremgangen er der. Kan jo ikke stoppe da!
Her er noen bilder fra første tiden på Ahus/Rikshospitalet.
Fra Sunnaas med meg i rullestol, hengende i stropper, julebord på avdelingen og utlufting med Bjørn Vegard og Jonna.
Fra Cato-senteret, min første flytur med rullestol, prøve å forklare lammelsene mine bak.
Fra Stavanger der jeg deltok i løpet Wings for Life Run. Kjempehelg og takk til vertskapet Anvor og Bjørn Arild pluss kjempetakk til Anne som måtte dytte meg!
Litt av det jeg har opplevd siste året. Feiring sølvbryllup, tur til Austevoll, tur til Barcelona og masse mer.
Har nok hatt en driv i meg at ikke noe skal stoppe meg å være med på, men også at jeg har villet bevise at jeg klarer alt og vært ivrig på å gjøre alt mulig rart.
Ble et lengre innlegg denne gangen, og takk til alle som har støttet og oppmuntret meg. Ikke minst til min kjære kone og livsledsager, Ann Kristin. Uten henne hadde jeg ikke vært her jeg er nå.
Så nå blir det spennende å se hva fortsettelsen bringer, og jeg skal etter beste evne oppdatere alle. Stay on!
