Nyttårsforsetter eller ei?

Nå nærmer vi oss med stormskritt et nytt år, et nytt år som starter med blanke ark eller som for meg, starter med rullestol og krykker.

Ny erfaring for meg, selv om jeg helst ville vært foruten den erfaringen 🙂

Nyttårsforsetter er det mange som setter seg hvert år, jeg har vel egentlig aldri vært flink til det, men i år skal til og med jeg sette meg en forsett!

Jeg skal trene så mye kroppen min orker, slik at jeg mest mulig kan bruke mine egne medfødde bein å forflytte meg med 🙂

Trenger ikke mere forsett enn dette, tror den blir tøff nok å overholde!

Dette lille, men fabelaktig diktet som vi ofte bruker i REMA 1000, skal være min lille personlige trigger for å nå målet mitt. Vet det vil koste både tid og smerte, men vel verdt det så jeg kan komme meg tilbake i arbeid samt fungere så normalt som mulig igjen i det daglige med familien.

For meg blir det nå å spille i øverste divisjon, full fokus hver dag på trening, enten hos fysio eller med egentrening, så må det da gi meg mer positive resultater, enn de jeg allerede har oppnådd 🙂

Er veldig glad for alle som heier på meg, gir meg et ekstra gir fremover med trening.

Tenkte jeg også må få med noe som alle bør kunne, siden jeg fikk den “gleden” å komme bort i dette i 2012. Ikke mye å lære seg, så dette bør gå bra 🙂

Avslutningsvis så er det jo å få ønske alle sammen et riktig GODT NYTTÅR og håpe på at 2015 bringer med seg mye godt!

Kanskje om 25 år dere kan se Ann Kristin og jeg vandre bortover stranden slikt som på bildet 🙂

Hvordan gikk dagene på Sunnaas og litt om hva som venter meg hjemme av utstyr.

Fokus som jeg har nevnt tidligere på Sunnaas, var trening, trening og atter trening. Vi jobbet mye med å trigge muskler som jeg ikke hadde kontakt med lengre grunnet skaden, for å “vekke” til live nerver og muskler.

Der det ble igjen lammelser etter første operasjonen, kan lett sammenlignes med hvordan baken og beina er inntil hesten når man sitter på.

Har jo fått mer og mer følelse og også mer bevegelighet i føttene, høyre fot kom seg raskt, mens venstre fot ville jeg visst slite med lenge. Fikk droppfot på begge føttene, derfor var også skinner en nødvendighet.

Forå billedliggjøre forskjellen på beina og baken, så ser dere på bildet at jeg sitter på det som kalles “ja-nei”-maskin. Har blitt et skikkelig nei-gutt. Ikke noen problem å smelle beina sammen med 70 kg. Men når jeg skal gjøre motsatt operasjon, med å spre beina, så klarer jeg bare 10 kg! Har prøvd med 12 kg, uten å klare å spre beina på det jæ….. apparatet!!

Så det er setemuskulatur og ytre muskler på begge bein, jeg sliter mest med. Da ble selvfølgelig også mest fokus der. Da ble det også til at mye av egentreningen gikk på overkropp, og muskler foran på beina, greit og ikke visne helt bort heller 🙂

Her har vi mitt lille operasjonssår etter andre inngrep i ryggen. Kirurgen og jeg var enige om at hvis mr-bildene viste fortsatt mer å gjøre i ryggen, så knallet vi til med en operasjon til. Det ble det, de fikk skrapt bort resten av prolapsen samt gjort nervekanalene mer åpen. Dette gjorde at smertene på venstre bein ble borte, samt jeg har fått mer bevegelighet i venstre fot.

Så nå er det endelig mulighet å få trent begge beina likt fremover 🙂

Den elektriske utestolen er det jeg skal bruke i nærområdet hjemme i Nittedal. Den går i 10 km/t, og er veldig bra til bruk i bakker, noe som det er mye av hjemme i Nittedal.

Doningen til venstre skal jeg søke om å få til bruk på jakt og fiske. De som har brukt den sier den har unike egenskaper med å komme seg frem i naturen, pluss den setter mindre avtrykk enn en fot gjør. Spesielt jakt er en stor del av livet mitt, pluss Markus også synes dette er gøy, så klarer jeg ikke neste år å gå selv i skogen, så ser dere meg i denne stolen!

Ellers har man fått seg dusjstol, strippestang til å holde seg når man står i dusj, rullestol nr. to er sendt søknad på.

Får vel satse på at jeg ikke blir helt som gubben over, når jeg en gang blir veldig gammel 🙂

Fortsatt god jul til alle sammen!

1. dag jul og hvor ble det av treninga?

God og mett fra gårsdagens storslåtte middag hos fetter’n min og Anne Grethe, fortsatte vi i dag med brunch. Kan ikke si man ble mindre mett!

Redd for at det fort kan komme noen ekstra gram på kroppen, men pytt, det er jo jul!

Ute er det skitkaldt, -25 gjør til at sofaen blir hyppigt brukt.

Merker godt treningen er blitt akterutseilt, kjenner godt at beina burde få kjørt seg litt.

Har også startet nedtrapping av både nerve- og smertemedisin. Merker jeg er urolig i kroppen, kanskje ikke så rart, når man har døtti i seg flere kilo tabletter og lass med sprøyter i over to år!

Føler meg nesten litt som en avhengig “pillemusbruker”.

Nå er en av trekkøveret på Sunnaas, Dagfinn, på vei til oss på hytta. Det blir gøy, skal nok kose oss utover kveldinga med noe godt i glasser 🙂

Vi mangler Kristoffer, men satser på han koser seg hjemme i Kristiansand

Skal bli godt når dosetten kan pakkes bort, er ganske drit lei den!

I morgen skal jeg prøve å gå til fetter’n, er 400 meter, så klarer jeg det, så ny personlig beste. Men ikke selg skinnet før haren er skutt, må jo gjennomføre først!!! Skal nok klare det, stod jo i rapporten fra teamet, treningsvillig, optimist og sta! He, he, som jeg skulle sagt det selv.

Godt med fyr i ovnen og oppvarmet rullestol 🙂

God jul ønskes alle venner og slekt!!!

En hyllest til min kone i dag julaften!

Julaften…. en dag for litt ettertanker og selvfølgelig god mat og masse pakker under juletreet.

Min kjære, Ann Kristin, fikk også livet sitt endret den dagen jeg falt om. Fra å være to til å løse de dagligdagse gjøremål, falt plutselig mye mer på henne. Er jo veldig lett å tenke på meg, siden det er jeg som har fått disse skadene, men Ann Kristin opplevde også disse skadene nært på kropp og sinn. Hun har blitt for meg en bauta, ei jeg har kunnet gått til på både gode og dårlige dager, hun har holdt familien samlet og hun har måtte gi mer av seg til butikken også. Det er bare beundringsverdig hva den damen klarer!

Kan jo se litt ut som hun også er blitt litt preget!

19.5.15 har vi sølvbryllup, det vil si vi har vært gift i 25 år, og sammen i 30 år.

Skal ikke si at alt har vært like lett i alle disse år, men med god margin så har vi det fint og godt sammen. Jeg satser på vi også får nye gode 25 år videre sammen.

Bildene er fra årets sommerferie i leiligheten vår i Alanya. hun ble med meg på sykkeltur, slik at jeg fikk trent meg til bedre form.

Gjennom årene ig ikke minst de to siste, så har min respekt og beundring for Ann Kristin, bare blitt mer og mer. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke være en belastning men heller en støtte og god ektemann.

Med disse ord vil jeg få ønske alle venner og slekt en riktig god jul.

Hvordan dagene gikk på Sunnaas

Skrev tidligere at jeg skulle fortelle om livet på Sunnaas, og da passer det vel best å gjøre det dagen føre dagen.

Etter møtet med teamet som sammen med meg satte delmål fremover, var det bare å sette i gang med trening.

Her var det egentrening, sirkeltrening, fysiotrening, ergotrening, aerobictrening, bassengtrening, rullestolteknikk og SOT.

Sot kan sammenlignes med mindfuelness, og målet var å kunne leve bedre med smerter. Helt frem til jeg tok min andre ryggoperasjon, 5.12.14, så hadde jeg store strålesmerter. Dette var ofte så vondt at jeg mistet det lille søvn jeg fikk! Innrømmer jeg ofte var fortvilet over dette, og begynte å slite med å være optimist og glad, men heldigvis til slutt ga det seg.

Her er fra et SOT møte, dr vi også hadde teori om hva vi skulle holde på med.

Fysiotrening var det viktigste treningen jeg hadde, her skulle de små muskler først og fremst trenes.

Vet ikke hvor mange timer jeg hadde tilsammen, men vi hadde neste aldri like øvelser, sier litt om hvor mye som kan trenes, både med og uten slynge!

Timeplanen for en uke.

Hver torsdag hadde vi kurs for ryggmargskadede.

Her var det temaer som, nedsatt funksjon blære, tarm, seksuallyst, bevegelse og mye mer.

Litt rart å sitte på kursene, da alle hemninger mer eller mindre var borte når vi diskuterte de enkelte temaene!

Lærte mye, og mye ble gjenstand for diskusjon og svart humor blant oss pasienter.

Etter noen uker skulle jeg endelig få helgepermisjon. Jeg både gledet meg og gruet meg. Skulle endelig få være hjemme, dele seng med Ann Kristin og være sammen med ungene. Men samtidig gruet jeg meg, da jeg skulle bort fra det trygge Sunnaas, der det var tilrettelagt, få hjelp og rutinene på plass.

Ble som forventet, veldig deilig å være hjemme, men rutinene fløy rett vekk til himmels! Men kom oss igjennom helgen, og endelig tilbake til det trygge Sunnaas på søndag kveld igjen.

Men det ble lettere og lettere kommende helgene.

Kos dere alle på dagen før dagen, husk ta vare på hverandre, ting kan endres på et øyeblikk, noe vi har fått erfare.

Nærmer seg jul, og noen tanker kommer……..

I går kveld kom det to cm nysnø, da hadde vi ikke noe valg, ut om morgenen for å se etter spor.

Mens man kjører rundt, så er det mye tanker som kommer. Hvordan vil det gå til slutt, klarer jeg å gå for egenhånd, blir det en krykke eller to, hvor mye rullestol må jeg bruke.

Ikke lett å svare på, men heldigvis så er det nesten bestandig positive tanker som svirreri skallen.

Ikke skal jeg trygde meg selv om jeg pr. nå er ca 80% medisinsk invalid. Mine fritidssyssler skal jeg fortsette med, og på reiser skal jeg.

Det som uansett blir det viktigste, er at jeg ikke skal være en belastning for familien. Vi skal leve videre som en normal familie, selv om enkelte forandringer må til. Dette får vi til, så lenge alle er med på det.

Nå ble det endelig los. Tungt for Asettaa i dag, med nesten 40 cm snø å jage i.

Losen gikk og gikk høyt oppe i åsen, ville ikke ned til oss.

Vi hadde veterinærtime 15.30, så da var det bare å kjøre rundt, sende Bjørn avgårde så han fikk koblet Asettaa.

Det var dagens “jakt” fra bilen.

Gøy med alle disse fotokunstene. Kunne jo si jeg tegnet med selv, men mine begavelser rekker ikke til der.

Ha en god mandagskveld!

På “jakt” i Trysil

I dag fikk jeg med meg Bjørn, søskenbarnet mitt, med på å dra på jakt.

Satt i overskriften jakt i apostrof, da det jeg får gjort, er å sitte i bilen. Jakt er min store lidenskap og jeg gjør nesten ikke noe om høsten frem mot jul, enn å jakte.

Det var hardt for meg å ikke kunne bli med på jakt med resten av jaktlaget. Ble mye tlf og sms med fetteren min, slik at jeg kunne holde meg oppdatert.

Fikk da ihvertfall gleden å bli med tre dager i år, med å sitte rolig med gps, så jeg fikk følge hund og los. Minstemann skøt sin første hare, 14 år gammel, han fikk låne hagla til Bjørn, og med han rett bak, falt haren.

Satser på bedre tider neste år, for ut i skogen SKAL jeg! Skal søke på noe som heter action track, en beltevogn fra NAV. Denne vil kunne hjelpe meg å komme ut i skogen, og bare ikke sitte på en vei.

Så nå venter vi bare på losen.

Her er minstemann Markus, med sin første hare!

Stolt skytter og pappa!

Den første delen på Sunnaas, forvirret og svak samt mye nytt som måtte læres.

15.9.14 kl. 20.30, ankom jeg til Sunnaas. Ble tatt i mot av en sykepleier og fikk et rom, rommet som skulle bli mitt hjem i tre måneder.
Var spent, da alle min viten om Sunnaas var at her var det mange trafikkskadde og andre med skader som har gitt de lammelser. Dagen etter var preget av mye info om hvordan Sunnaas var som et rehabiliteringssykehus. Fikk et team bestående av psykolog, sosionom, fysioterapeut, ergoterapaut, to sykepleiere, lege og overlege. Wow! Alle disse skulle sørge for at jeg fikk et best mulig opphold. Etter litt kartlegging var det bare å komme i gang med trening. Fant fort ut rytmen. Opp om morgenen, frokostinntak, trening, lunch, videre trening og middag. Så ble det egentrening tidlig kveld. Litt forvirret de første dagene, men var så innstilt på trening så fokus på annet var ikke prioritert.
Det som kom fort var at jeg måtte ta en avgjørelse om enten å holde meg på rommet å være asosial, eller menge meg med de andre. Det ble ikke rommet😄 ble fort kjent med mange, mens noen var sengeliggende, så de så man ikke.
Her var ei hyggelig dame som hadde amputert begge hendene og deler av begge beina på grunn av farlige bakterier, to som hadde ødelagt nakken pga stupeulykke, det var bilskadde, motorsykkelskadde, folk som hadde falt ned fra vindu og balkong, men felles for oss alle var at vi hadde en ryggmargskade, høyt, midten eller lavt.
Diskusjonene rundt matbordet gikk i et sett, her var ingen tema hellig! Skal ikke gå så dypt inn i hva vi diskuterte, kan kanskje bli litt drøyt for enkelte. Men det viktigste var at vi hadde hverandre, kunne snakke om hva man slet med, og fant ut at man ikke var alene med problemet eller problemene. Dette var som balsam på sjela og ti tusen ganger bedre enn å snakke med en psykolog eller annet helsepersonell. Selv om de også er meget dyktige i jobben de gjør. Men skal man snakke om nervesmerter i beina som gjør så vondt at man har lyst til å klippe ytterst på tærne, for da i håp å bli kvitt dette, da er det kun andre som har opplevd det samme, som forstår hvilken situasjon man er i.
Treningene i starten bar preg av hvor mye muskler man hadde tapt og hvordan man ikke klarte enkle bevegelser, som var veldig enkelt og lett før skaden. Men jeg forbanna meg på at musklene skulle trenes, så etter en uke på Sunnaas, var beina mine plutselig kilde for mye muskelvondt. Ble da stopp i trening i ca. 2 uker pluss nervemedisinbytte. Snart mer moro fra Sunnaas 👍

Wææ, jeg er blitt blogger!

Etter at fruen spurte meg om hvorfor jeg ikke blogget, da så mange lurte på hvordan det gikk med meg, etter at jeg ble ryggmargskadet. Etter litt fundering så tenkte jeg hvorfor ikke. Blogg er vel ikke kun for de som er blonde og forbanna på hele verden og alle andre.
For å fortelle hva so. Har skjedd, må vi tilbake til 26. april 2012. Dro på jobb og skulle ha et møte på kontoret. Plutselig gikk alt rundt og gikk i bakken. Vår eldstedatter, Stine Marie, fant meg og ringte ambulanse. Rett på Ahus og havnet på akutt slagavdeling. Ble mange undersøkelser, klarte å snakke pent etter et par uker. De fant ut at jeg måtte nakkeoperere. Så ble det Riksen, opererte og hjem for å ikke gjøre noe. Ble ikke bedre, så ny operasjon i nakken den 17. oktober 2013. Hjem igjen for å ikke gjøre noe. Ble mange kilo tyngre, og tenkte ikke noe før nyttårsaften 2013, fikk ikke på meg nydressen jeg kjøpte samme sommer! Hva faen, er jeg blitt så feit! Rett hjem fra Trysil, la om kosthold. Så kom regionskontoret med tilbud om spinning, slapp å melde meg på, da det var en direktør som mente jeg bare måtte. Dro på ferie, trente hver dag og begynte mer og mer å jobbe. Nå var fremdriften bra, gikk ned to størrelser. Vi skulle ta over barndomshjemmet til Ann Kristin (fruen), fikk kastet alt gammelt tøy, da to størrelser mindre gjorde at jeg hadde kjøpt masse nytt tøy. Så kom 20,08.14, en dato jeg vil huske til bitter end. Opp om morgenen, tok REMA 1000 tøyet mitt, gikk opp trappen, og PANG! Kunne ikke gå og smertene dro igjennom begge bein. Satt i stolen hele dagen, fikk lege kl. 01 om kvelden, fikk noen sprøyter som fikk meg til sengs, lå hele natta i smerter, helt til kl. 05.30. Plutselig ikke vondt! Så deilig tenkte jeg, helt til jeg ikke kjente noe i beina og ikke fikk beveget de. Fikk vekt frua, hun ringte og ambulanse kom. Rett til Ahus, flere timer venting før MR, så diskusjon før jeg ble sendt til Riksen for akutt operasjon. Sendt tilbake til Ahus og ble liggende på ortopedisk sompasient med diagnosen Cauda Equina syndromet. Betyr enkelt. Lammelser og nedsatt funksjon i begge bein og underliv. Et kraftig prolaps hadde klemt til alle nervene mine fra L3 ( nederst i ryggen) og nå kunne jeg definere dette som en inkomplett lav skade i ryggmarg.
ble først søkt til Catosenteret, men fikk avslag da jeg ikke var nok selvhjulpen. Søkte til Sunnaas, fikk ja, så reiste til Sunnaas den 15.09.14.
Dette var første fase av å bli ryggmargskaded. Neste blogg blir om livet på Sunnaas fra 15.9.14 til nå. Nå er jeg på hytta og skal nye jula sammen med familien min.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top