2 år i dag som ryggmargskadet!

I dag, 20. august 2016, er det to år siden det fatale smellet i trappa hjemme skjedde. Lite visste jeg og familien om hvilken endringer som brått kom, og hvordan dette ville endre hverdagen vår.

Da det smalt i trappa, var det noe uhorvelig strålesmerter ned i begge beina, men som menn flest regnet jeg med det var noe som trykte på nervene, og snart ville gå over. Jo da, nesten et døgn etterpå slapp smertene, men resultatet var ikke akkurat slikt vi hadde sett for oss. Plutselig kunne jeg ikke løfte eller kjenne beina, så jeg tror ikke den vekkingen fruen fikk sånn rundt klokken 05.30, er noe hun vil glemme. Telefon kjapt til legen som igjen ringte ambulanse, og deretter slag i slag, før jeg ble operert litt før klokken 14.

Da kirurgen på Riksen skulle forklare meg at jeg hadde fått Cauda Equina-syndrom, så kunne han ha sagt hva som helst, for jeg hadde ingen snøring hva det var for noe. Men etter jeg kom tilbake på Ahus, fikk mere forklaringer og sjekket nettet, forstod jeg dette ville gi endringer i det daglige liv. Skal innrømme det var noen dager tankene var på bånn, et liv i rullestol var slik jeg så det da, et møkkaliv der jeg ville gå glipp av det aller meste.

Men etter mye prat med fruen, så bestemte jeg/vi for at her skulle det kjempes for hver centimeter forbedring. Satte meg tre hovedmål, kunne gå igjen, komme tilbake i arbeid og være så lite til belastning for familien. Lite visste jeg hvor mye trening som skulle til, og takk for det, for da hadde jeg kanskje ikke orket å gå igjennom alt som måtte til.

Så etter ca 6 mnd på Sunnaas, en mnd på Cato-senteret, og deretter 3-4 treninger hos fysio, ble målene mer eller mindre nådd. Jeg bruker i dag krykkene eller rullator på jobb, krykkene ved ikke alt for lange forflytninger, er tilbake i arbeid og forhåpentligvis så blir ikke familien så mye belastet. Når jeg fikk tilbake førerkortet, åpnet en ny hverdag for meg, fra å måtte alltid bli kjørt, kom plutselig friheten tilbake. Så nå er nok mitt største bidrag i familien å være sjåfør. Januar i år var mål nr. 2 nådd, da begynte jeg å jobbe igjen. Etter å ha vært hjemme så lenge, så var det en drøm å kunne få lov å jobbe. Utrolig fint fra REMA 1000 sin side, at de har latt meg tilpasse hverdagen, slik at jeg sakte og sikkert kunne få bygge meg opp igjen.

Her er et av de siste bilder av meg før ryggmargskaden kom. En ting er sikkert, med lite forbrenning samt masse medisiner, så har virkelig ekstra kiloene funnet meg. Er vel kanskje den største utfordringen min, og noe som irriterer meg grenseløst hver dag. Samt i tillegg så hjelper det ikke mot smertene at beina hovner opp, og presser både legger og føtter.

Her er jeg avbildet utenfor Ahus, noen dager etter operasjonen. Påpeke at jeg er ikke sur, selv om ikke smilet var tilstede på bildet.

Her noen bilder fra Ahus og Sunnaas. Mye å fortelle om fra tiden på Sunnaas, men dette er nevnt i tidligere blogginnlegg. Heldig som jeg var, ble jeg godt kjent med mange fine mennesker på Sunnaas, og sammen klarte vi å gjøre oppholdet på Sunnaas til noe positivt, som jeg vil ta med meg resten av livet.

Avslutter med bilde av Ann Kristin og meg. Uten henne så ser jeg ikke hvordan jeg jeg skulle klart å komme meg dit jeg er nå i dag. Hennes hverdag ble også brått forandret dagen jeg ble skadet. Men hun imponerer meg med måten hun har både hjulpet meg, passet på ungenes ve og vel, og ikke minst taklet vår nye hverdag. I mai feiret vi 26 år som gift, og jeg krysser fingrene for at vi får minst 26 år til sammen.

Etter å ha vært på utvidet ledermøte på vakre Ladevollen i Oppdal, ankom vi Trondheim fredag for å delta på Riksmøtet til REMA 1000. For første gang måtte jeg gi tapt for smertene, så etter en time, så trakk jeg meg tilbake på rommet. Men kroppen trengte det, og jeg kommer sterkt tilbake i dag lørdag, selv om det blir mange timer i stol.

Lev livet, ingen vet hva som venter bak neste hjørne😄

Søndagstanker!

Ja, jeg vet det, lenge siden siste blogg fra meg. Har egentlig ingen gode eller dårlige unnskyldninger på det, har hatt mange anledninger å skrive om hva som rører seg i hodet mitt, eller kanskje jeg ikke har så mye igjen i hjernebarken!

Siden forrige blogg så har vi klart å gjennomføre ferien, og med en bråstart med jobb. Ferien i år ble delt mellom nydelige Trysil og VARME Tyrkia. Hytta er vel det stedet på denne kloden jeg klarer mest å både slappe av, samt også å tømme hodet. Er det noe jeg virkelig kan anbefale, er å finne deres eget sted der dere virkelig har hodetømming. Både hjernen og kroppen har virkelig godt av denne "servicen" en gang i mellom. Dagene ellers fylles fort nok opp av jobb og andre aktiviteter. Har skrevet det tidligere, men herre min hatt jeg virkelig er glad at REMA 1000 ga meg muligheten til å jobbe igjen, bygge meg opp igjen over tid, slik at jeg skal komme tilbake i god gammel form. Psykisk ikke noe problem, men sliter fortsatt mye med smerter og mye væske i beina. Løsningen på å "redde" beina, er å dra fra jobb, komme hjem i sofaen for å hvile litt, deretter ta en jobbeøkt mens beina sakte og sikkert blir kvitt væsken.

Tidligere etter at jeg ble ryggmargskadet, har jeg reist mye med fly, dog da aldri alene. Men på grunn av et møte i Paris jeg skulle bli med på, så ble ilddåpen med å reise helt alene med rullestol, dagen jeg skulle avslutte ferien. I stede for å reise hjem fra Tyrkia med resten av gjengen, så ble jomfruturen fir meg slik, Alanya-Antalya i bil, Antalya-Istanbul med fly, bytte fra innenriks terminal til utenlands terminal, for å fly Istanbul-Paris. 13 timer og 40 minutter fra dør til dør, har vel aldri hatt så store smerter i beina før, men utenom det så var det ingen problemer å reise alene. Så dette blir nok ikke siste tur for meg alene med fly, men da viktig å pakke fornuftig.

12 dager igjen til Birken, eller rettere sagt HalvBirken. Alt bra med dette, helt til en av mine kollegaer sa at deler av ruta er endret. Fra å bare sykle på vei (grus og asfalt) har de nå flyttet løypa over et digert myrområde. Ikke dette jeg forespeilet meg ved påmelding, da sa arrangøren at jeg skulle kun sykle på vei. Så dette blir spennende hvordan jeg takler myr med sykkelen m/støttehjul. Satser på jeg klarer det, hvis ikke får Morten Asmyhr en noe større utfordring med å få meg gjennom dette partiet, og sikkert også noen andre steder!

Resultatet med å bruke støttestrømper fra Alanya til Paris. Usikker om støttestrømper fungerer godt nok for meg eller ikke, gjorde i hvertfall særdeles vondt det øvre del av strømpene var på leggene😩.

Fruen og meg med selfie fra en restaurant med nydelig oversikt over østre strand i Alanya❤

Ivrig GIF-tilhenger! I øs pøs over to omganger, så vant A-laget over Skedsmo, og fortsatt på topp i 4. divisjon!

På sånne bilder ser jeg virkelig ut som jeg er 100% forflytningshemmed (er det vi kalles nå), men bryr meg ikke, mye mere behagelig å sitte i stolen for å se kamp, med poncho over meg og stolen, så jeg var helt tørr når jeg kom hjem😄

Neste lørdag, 20.08.16 er det nøyaktig to år siden jeg ble ryggmargskadet. Lover det kommer en jubileumsblogg, selv om Riksmøtet til REMA 1000 avholdes, og jeg sitter stille og pent i salen!

Rykter om sommeren er på vei tilbake hele meste uke, så gi dere selv muligheten å nyte, for plutselig kan livet bli forvandlet!

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top