Helgen og 17. mai skulle tilbringes på hytta i Trysil, og vi gledet oss siden vi ikke vært oppover siden påsken. Men da blir det slik det ofte blir når man gleder seg mye, man blir syk. Lenge siden jeg har hatt noe virus/influensa, så ikke mye moro å bli liggende på sofaen å fryse og svette. Får satse på det går fort ut av kroppen, har ikke tid til å være syk, holder med å være skadet!
Etter mine beste kunstneriske evner har jeg fargelagt områdene bak på kroppen som jeg har lammelser. Da har man en oversikt, dog ikke pen, på hva jeg har mistet av følelser, ved siden av droppfot på begge beina.
Her har vi “stakkars” syke meg liggende rett ut, mens katta trofast passer på at jeg har det bra 🙂
Ellers så går treningen sin gang, jeg må ha fått noe mere muskler i beina, da jeg nå har økt vektene på alle øvelsene. Fortsatt er høyre beinet sterkest, så det blir å bytte vekter avhengig hvilket bein som trenes.
Ellers så har lokalavisa i Nittedal, Varingen, lagd en større artikkel om meg, som kom på onsdag. Hyggelig det for en linselus som meg, men nå er nok min æra i nyhetsbildet over. Har sagt ja til avisene da jeg ønsker å belyse to ting, selve det å få og leve med ryggmargskade samt livet slutter ikke, og fullt mulig å kjempe seg tilbake i jobb. Men gud, jeg juger hvis jeg ikke sier det koster mye mer enn man tror og litt mer enn det også.
Men klager gjør jeg ikke, da jeg synes jeg har kommet langt allerede. Ulempen nå er at nakken har kranglet mer til, da jeg denne uka bevisst har gått mere med krykkene enn tidligere. Fått noe nye tabletter nå, så utenom å bli litt mere glad når disse inntas, så satser jeg på st de også demper smertene mer.
Med bilde av denne kreasjonen, laget av min gode kollega i vest, Vibecke Wiik Skaar, ønsker jeg alle en riktig god og forhåpentligvis tørr 17. mai feiring.
Ny uke er over og med fruen hjemme igjen etter en uke med husmorferie i Tyrkia, så har roen senket seg i hybelen vår.
Kjenner det tærer litt på å bo i hybelen, veggene trenger seg på, så nå er det på tide at håndverkerne blir ferdig i hovedetasjen. På tide vi får innstallert oss, få ting på plass, og ikke minst større plass å bevege seg på. Det å få badet klart, gjør at jeg kan få dusjet uten å sette livet på prøve hver gang, er noe jeg virkelig savner. Dere kan selv tenke dere hvordan det er å vaske håret når du må holde deg fast stående og når øynene lukkes, så merker du kroppen er på vei fremover uten å få gjort noe med det. I morgen kommer hjelpemiddelsentralen for å koble på vår nye supertoalett. Blir spennende å teste den når det er klart. Mangler ikke så mye da før badet er ferdig da. Får satse på at byggmesteren har skjønt at han må kjapt bli ferdig, før jeg klikker helt.
På besøk på lørdag hos Kristoffer som er på Cato-senteret i Son for tiden.
Som jeg skrev i overskriften, så har jeg mere smerter for tiden som jeg ikke helt er fornøyd med. Min teori er at de to siste ukene har aktiviteten min vært adskillig høyere enn hva jeg har vært vant med siden skaden. Først langhelg i Austevoll med påfølgende treninger og litt hit og dit gjennom uka. Deretter helg i Stavanger som også for meg ihvertfall var meget aktiv. Så igjen en uke med treninger og flere besøk på jobben. Var veldig artig med både Austevoll og Stavanger som jeg ikke ville ha unnvært. Men mye bruk av krykker enn hva jeg normalt har brukt, har gjort at nakken og armen stråler av smerte. Merker også noe mer smerte i beina, sikkert fordi jeg har gått mer og mer på de enn jeg har gjort tidligere. Blir som jeg har skrevet om før, valget mellom pest eller kolera. Men fanken, kan jo ikke klage på dette heller, for skal jeg klare å gå mer og mer, så må jeg jo “tvinge” kroppen til å være med å gå uten å gi meg masse smerter. Skal på smerteklinikken på onsdag, så satser på at de finner en god mikstur til meg 🙂
Nei, nå får det være slutt på surving og klaging denne gang, la det komme noe positivt.
Markus og jeg har jo vært alene en hel uke, og vi overlevde med glans! Markus tok ansvar for middager, mens jeg tok ansvaret for sofaen. Han lagde flere spennende og gode retter. Vi fikk montert alle dørene på vårt nye kjøkken pluss montert karusell i hjørneskapet. Med god teamånd fikset vi dette, jeg satt i stolen å leste, mens Markus fant frem delene og monterte på plass.
Her har vi Markus som monterer glassdørene.
Lørdag så skulle Markus spille lagturnering på Hauger, så reiste jeg til Son for å besøke Kristoffer som var tilbake på Cato-senteret. Alltid hyggelig å treffe han og vi deler mere mellom oss om vår tilstand enn vi gjør til andre. Rart at vi med så stor aldersforskjell har klart å treffe tonen så godt, kanskje fordi jeg holder meg så ung! Ha, er nok mer at vi forstår og har mye av de samme utfordringer, selv om kan har mere enn meg. Men jeg har jo vært det også, så derfor klarer jeg å forstå utfordringene han har. Måtte jo reise å hente Markus, og gledelig han og laget kom på andreplass.
Tenk at over 101′ tusen meldte seg på Wings for Life Run i 34 land. Imponerende synes nå jeg, over 1.000 i Norge. Men vi utgjorde “bare” en prosent, så i 2016 satser vi på at enda flere blir med Kristoffer og meg for å løpe.
Kos dere med uka som kommer, med både Kr.Himmelfart og 17. Mai. Satser på fint vær, så vi får solgt masse grillmat med noe attåt! Jeg skal ihvertfall prøve så godt jeg kan å ta det litt roligere.
Fredag dro Markus og jeg til Stavanger. Vi var invitert til Bjørn og Anvor Eidsmo, så litt spent var vi når Bjørn hentet oss på Sola.
Men herregud for en velkomst, de tok i mot oss med åpne armer, og følelsen av å komme hjem veltet over oss.
En deilig middag med mye godt drikke ble inntatt, og kvelden ble brukt til å prate om REMA 1000, skaden, båter, hus osv. Tid for sengetid, da neste dag skulle gjennomføres på sjøen.
Her er Kristoffer og meg, da vi deltok på løpet Wings for Life. Mer om dette lengre ned.
Turen innover Lysefjorden i nydelig vær kan virkelig anbefales. Etter passering av Lysefjordbrua, åpnet det seg en ny verden. Fjellet vokste rett opp av sjøen og opp mot tusen meter rett opp. Man blir liten i slike tilfeller.
Første stopp ble rett under Prekestolen. Langt der oppe så vi noen små prikker, som var mennesker som forsiktig tittet ned. Får deg til å tenke at man egentlig kun er en pytteliten prikk på jorda som sammen med alle andre blir til noe stort.
Ikke langt unna Prekestolen! Men sannheten er slik at avstanden er 604 meter mellom meg og toppen. Så Bjørn får dra meg opp dit en annen gang.
En stolt styrmann Markus tok over rattet, og vi dro videre innover Lysefjorden.
Kjerag, 1000 meter over havet. Her hopper folk frivillig ut, det er ihvertfall ikke noe kommende målsetning for meg.
På tide å ta turen hjem til det nydelige huset til Anvor og Bjørn, men være i Stavanger uten å være en tur i Vågen går jo ikke. Så ribben inn der med rullestol på dekk, finne seg en plass så vi kunne nyten en øl og solen.
Måtte på toalettet etterhvert, nytt problem! Ingen hc-toalett. Da ble det stokken og god hjelp av damen på nabo-bordet, å stable seg inn på do. Nytt problem, mistet tisserøret! Litt forlegen måtte jeg spørre damen om å lete, men borte var det. Heldigvis kom Markus, så han løp til båten og hentet nytt. Takk og lov, over en liter kom ut, så kan si det var ganske fullt. Når jeg er ute med rullestol, bare hyggelige og hjelpsomme mennesker over alt, som ikke nøler med å spørre om hjelp.
Tilbake etterhvert til huset, det vi grillet og hadde mange gode samtaler. Merket praten jeg hadde sammen med Anvor og Bjørn i helgen, ga meg mye energi og positivitet, så jeg er utrolig takknemlig for at de åpnet hjemmet sitt for oss, og alt ekstraarbeidet de hadde med meg. Uansett hva det var, så ordnet de det ned et smil. Veldig glad vi har slike venner, gir så mye uten å kreve noe! Blir bare mer glad i dem.
Søndag var det klart for Wings for Lives løpet. Kl. 13 startet løpet samtidig i 34 land.
Her ser dere Anne og meg i full driv under løpet. På meget kort varsel stilte søstrene Anne og Wenche Grønning opp for Kristoffer og meg, som ledsagere til løpet. Med problemer med ene hjulet til Kristoffer, startet de 10 minutter senere enn oss, men avgårde kom de. Trodde løpsrunden var flat, men nei da, bakkene kom, så Anne og jeg kjempet hardt på å forsere bakkene, og det fikset vi. Men etter 3,5 km punkterte jeg! Uten reservedekk og verktøy, var det å fortsette. Vi hadde bestemt oss å nå 5 km, og jeg brukte det jeg hadde igjen i armene og Anne i beina, for å forsere lengste bakken jeg har vært borti med rullestol. Jippi, vi klarte det, stolte var vi som tusan! Målet klarte vi, og så kom Kristoffer og Wenche også. Så to krye rullestolbrukere bestilte taxi og dro tilbake til målområdet. Dette ga mersmak, så vi stiller opp neste år ble bestemt der. En kjempetakk til Anne og Wenche som tok på seg den tøffeste oppgaven, med å være ledsagere. De er allerede booket for neste år, så da har vi satt 10 km som mål for oss.
Wings for Live run er et løp der 100% av inntektene går til ryggmargskadeforskning. Nå som bioteknologiloven er til behandling håper jeg at det skal bli lov å forske på stamceller. Man vet det er muligheter for at stamceller kan brukes til behandling til ryggmargskadde og andre typer sykdommer.
Så etter en knallhelg tok vi flyet hjem 06.30 i dag, så vi rakk skole og trening. Håper neste års løp at mange av dere stiller opp, det var bare knall topp!
Nå er det sengetid for slitne Stavangerfarere, god natt til alle.
På arbeidernes dag så får det bli noen ord om rikets tilstand.
Overskriften i dag er treningslei eller ikke. Jeg lei? Neida, joda, tull, tja , kanskje, vet ikke osv. Har det sånt i skallen for tiden. Jeg drar selvfølgelig på trening, kan jo ikke noe annet. Men merker entusiasmen og iveren for å bli bedre, ikke helt er tilstede for tiden. Kan jo være pga intensiv trening nå i 8 mnd har noe med tankene, men som sagt, jeg MÅ bare gjøre det, skal jeg ha mulighet for bedring!
Det er to sterke grunner for at jeg trener, vedlikeholdstrening og bedringstrening. Enkelt sagt, hvis jeg ikke vedlikholdstrener, blir jeg 100% i rullestolen. Det er uaktuelt for min del! Den andre treningen er forbedringstrening, hvor langt kan jeg komme mot 100% frisk, er det som trigger meg hver gang jeg trener. Jeg kommer til å måtte trene resten av livet mitt, kun for å ihvertfall være på det nivået jeg er nå, men det er ikke bra nok for meg, så derfor legges forbedringstrening på. Jeg vil og skal bli bedre, vet jeg ikke når 100%, men det skal faen meg ta ikke bli langt unna.
Mange sier jeg er tøff i hodet, så det er vel bare å få negativiteten bort, så peise på videre med treningen. Skal ihvertfall nå begynne å trene med Ann-Kristin en gang i uka. Får da ihvertfall en som pusher meg på en positiv måte, så da velger jeg henne som min mentaltrener om hun vil eller ei.
Ser ikke så hardt ut det jeg gjør på bildene her, og det hadde det heller ikke vært hvis jeg var frisk. Men skal love dere at beina mine er totalt helt pudding når jeg er ferdig.
Disse to små snuttene gir meg mye, og styrer tankegangen min. Tenker ikke så mye at jeg ikke klarer, men tenker på hvordan løser jeg det, for å klare det. Sikker på at mange uansett skade eller ikke, kan lese dette for å tenke over sin egen situasjon og væremåte.
Ellers var vi på et av de vakreste steder i Norge, nemlig Austevoll. Får en glede og ro når jeg er der. Så er det jo ekstra gøy å treffe slekta, og ekstra gøy å få prate med tante Dagmar og tante Ann.
Fant jo ei øy som burde passe bra å flytte til, nemlig NAVØYA. Se bilde så dere ikke tror jeg skrøner.
Var på kick-off på Mesterbakeren, de som leverer brød og kaker til butikken. Markus ville bli med, så nå har vi lært hvordan brød, småbrød og kaker blir bakt. Gleden var stor med alle posene vi fikk med oss hjem, fulle av småbrød og kaker 🙂
Da er det på tide å dra til Stavanger. Markus og jeg skal bo hos min gode venn og kollega, Bjørn Arild. På søndag blir det å delta i løpet Wings for Life. Måtte finne noen som kunne løpe med meg bak rullestolen, så jeg kuppet Anne Grønning i natt, til å gjøre det.
Wings for Life er årsaken til turen nå. Alle inntekter for løpet, som også går i en haug av land verden over, går til forskning på ryggmargskader.
Gleder meg, og ny blogg kommer søndag eller mandag. Kos dere i langhelgen.
Ja da, første flytur etter jeg ble skadet er nå gjennomført. Egen inngang ved sikkerhetskontrollen, aldri blitt så nøye kontrollert av ei hyggelig vakt. Hun lurte på om jeg ville ble sjekket av en mann. HALLO! Jeg bli “befølt” av en mann! Nei sa jeg, mye mer hyggelig å bli kontrollert av deg, sa jeg, bare litt dumt jeg ikke kjenner så mye, men kjør på 🙂
Først inn på flyet med Ann Kristin og Markus rett bak, tipper noen passasjerer ble litt grinete for at de måtte vente til jeg hadde fått satt meg. God service overalt, så null problem å reise med rullestol.
Her har vi Ann Kristin og meg godt forankret i flystolene.
Ellers startet uka med en tur på smerteklinikken på Ahus, dette på grunn av nakkeoperasjonene i 2012 og 2013. For å si det enkelt, sykehuskøene er ikke helt borte ennå! De ble litt overrasket da jeg rullet inn med rullestolen, så undersøkelsen ble plutselig utvidet til både nakke og bein. Resultatet har ihvertfall at jeg må fylle på litt mere medisiner i dosetten min. Blir ny kontroll om tre uker, så får vi se hva resultatet blir, men sansynligvis må jeg ta smertestillende i laaaaang tid fremover.
Trening med og uten fysioterapaut går sin gang, men merker jeg fort har mere fokus på butikken når jeg er der på besøk, enn å måtte dra og trene. Det er jo dette jeg trener på nå, å få jobb, trening og familie til å få like mye fokus.
Her har vi meg med min nye X850, ruller avgårde i hele 10 km/t. Men deilig å kunne komme rundt i nærområdet uten å måtte bruke bil. Blir sliten av å kjøre bil, men det går og utrolig frihet det gir av å kunne gjøre det.
De sexy beina mine er etter jeg og fetteren min, Bjørn, hold på å skru opp kjøkkenet. Jeg sittende stort sett i rullestolen, mens han måtte utføre stort sett det meste. Glad man er gift, tror ikke jeg akkurat drar damer med slike legger og føtter!
I helgen tilbringes tiden på Austevoll, en kommune sør for Bergen. Glad vi ble invitert til konfirmasjonen til Regina, datter av min kusine Else.
Måtte jo dra avgårde å se tremenningen til Markus spille kamp, så i 5 grader og regn, var det godt med ullteppe og paraply. Ellers blir det som vanlig første kveld, mye som må gjennomgås, så når jeg skriver er klokke godt over kl. 2 om natten. Her sitter vi som sliter med lakenskrekk og koser oss, to av mine kjære kusiner, Bente og Mariann pluss Grete og Ann Kristin.
Her ser man hva syndromet Cauda Equina er. Den hvite “slangen” er hovednervekanalen til underliv og beina. Har ringet rundt der skaden er, så trenger ikke være utdannet lege for å se hvor skaden er og at forbindelsen videre ble brutt. Så dette her er årsaken til at jeg nå ikke løper maraton, eller mer ærlig å si, sitter i rullestol og går litt med krykker.
Neste helg reiser Markus og jeg til Stavanger, for å være med på Wings for Life. Ikke bli overrasket at det kommer en ny blogg neste helg også.
Litt merkelig dag i dag, Romerikes Blad la ut en artikkel om meg og veien tilbake til jobb etter jeg ble skadet. RB ringte mandag og sa de ønsket å lage en reportasje om meg og skaden min, de hadde lest bloggen og syntes at det var noe å skrive om. Tenkte det var hyggelig og regnet med det ble en liten artikkel i avisa, men nei da! Forsiden pluss 2,5 side inne i avisa, samt videointervju på nett-tv de har.
Her er linken til videoen
http://mobil.rb.no/tv/3-CF4E7173.html Tror dere må kopiere inn lenken på nettleseren deres
Det har rent inn meldinger og kommentarer, så jeg blir helt overveldet. Plutselig var jeg en “C-kjendis” for en dag. Uvant men gøy, bare å takke alle for positive lykkeønskninger og kommentarer.
Bildene her er tatt av fotograf Evelyn Pecori. Syntes de ble da ganske fine 🙂
Ellers var det et eller annet som skjedde i forrige uke med blogginnlegget jeg skrev, over 3.000 lesere og mange delinger, var veldig overraskende for meg. Langt unna storbloggerne men for meg var dette mye mer jeg er vant med. Men sikker på jeg tåler flere lesere, er jo gøy det da. Var som kompisen min Erik sa, du er jo alltid vært linselus og liker å stikke deg frem 🙂 Veldig mange sier de følger med meg i “kampen” å komme tilbake i arbeid samt selvfølgelig bli mest mulig frisk igjen, så da er det gøy for meg å skrive flere blogginnlegg.
Selv om man har havnet i avisen så er fortsatt fokuset mitt å kunne fungere medt mulig på normalt vis. Sist søndag satt jeg å skrudde sammen kjøkkenskuffer, etter at svoger Per skrudde sammen skapstammene på lørdag. I dag var det golftrening for Markus, og vi voksne hadde dugnad i juniorbua. Her skulle det males innvendig. Tenkte dette ville jeg slite litt med, så Ann Kristin ble også med for å hjelpe til. Fikk litt dårlig samvittighet og ikke gjøre noe, så jeg måtte prøve å male. Vinduet var noe jeg kunne fikse selv, så med en krykke i ene hånda og pensel i den andre, så satte jeg i gang. Merket når rammen var malt rundt, at det ikke var særlig med styrke igjen, så en av gutta hentet en stol og Ann Kristin tok ferdig vinduet. Men jeg klarte da ihvertfall å male, så med litt pauser skal jeg nok kunne bidra senere også. Lærdommen er at jeg må lære meg å ta hyppigere pauser, tyner meg litt for lenge slik at jeg blir veldig utslitt. Men det er jo dette jeg trener på nå for tiden, så blir nok flinkere med tiden.
Neste fredag er det tid for kontroll på Rikshospitalet, deretter blir det min første flytur etter skaden. Tur til Austevoll på konfirmasjon, regner med turen kommer til å gå bra. Gleder meg til å treffe slekta igjen.
Ønsker alle en god helg og igjen takk for alle positive tilbakemeldinger jeg har fått av så mange.
Tenkte jeg i dag skulle innom et par temaer om ting som ikke er like enkelt å snakke om, men som er blitt en del av mitt daglige liv.
Men jeg tar det litt senere, mye mere gøy å skrive om positive ting. Nå er snart første uka etter påske ferdig, og mine besøk på jobben blir mer og mer hyppigere. Nevnt det tidligere, men varepåfyll er knallgod trening for meg, så når jeg har holdt på to-tre timer så merkes det godt. Nesten så jeg ikke klarer å stå, og det å prøve og gå er omtrent nyttesløs. Men jeg klager ikke, merker etterpå jeg blir litt mer stødig dag etter dag. Har også satt opp tidsplan med fysio, så fra neste uke vil jeg si at jeg både har en innholdsrik og krevende uke. Men det er jo dette jeg har trent meg frem til, så her er det bare å brette opp ermene og bare kjøre på.
Fra dagens trening på butikken. Pst! Se hvordan hyllene er ryddet og fyllt på.
Rakk å ta en tur på Hauger med Markus, så han fikk en times trening. Er jo nesten så jeg lever golfen gjennom han nå, men han synes det er kjempeartig å slå golf, så da er det bare gøy å få følge med på utviklingen hans.
Sikkert noen som lurer på hvorfor jeg alltid har med meg en sekk når jeg er ute av huset. Ryggmargskaden gjorde som kjent at jeg ble lam fra livet og ned. Etter operasjonen kom en del nerver på plass med en gang, noen har kommet senere i gang, mens en del fortsatt ikke er noe liv i. Når ryggmargskaden kom, så mistet jeg kontroll på tarm- og blærefunksjonen pluss gangfunksjonen. Skal love den første tiden på sykehuset var ugreit, så lenge jeg ikke hadde kontroll. Heldigvis fikk jeg kontroll over tarmene ganske raskt. Hadde jeg ikke det, tror jeg livskvaliteten min hadde vært helt anderledes enn det den er nå. Da vet dere det, så er vi ferdig med det bak 🙂 Fikk beskjed av kirurgen at jeg sansynlig ikke ville få en normal blærefunksjon tilbake. I starten hadde jeg fast kateter, men synes det ikke var noe særlig å fly rundt med en pose full av urin overalt. Ble enige om at jeg skulle prøve med å kateterisere selv. Gikk lekende lett, så siden har jeg gjort det. Ikke så gøy å måtte stikke inn 40 cm rør inn i kølla for å komme til blæra, og gjøre dette minimum 6 ganger i døgnet. Snitt 42/uka, 180/mnd og hittil fra jeg startet ca 1.300 ganger. Blir jo 520 meter som jeg hittil har tredd inn i urinrøret. Ikke noe problem å gjøre det, og mest sansynlig må nok gjøre det resten av min levetid. Så bildet over viser et slikt rør jeg bruker. Da vet dere hvorfor sekken alltid er med meg.
Et annet problem jeg fikk etter skaden, var opphovne føtter, og spesielt det høyre. Med lite bevegelse i beina, så gjør det at det blir lite blodsirkulasjon, noe som gir meg hovne og KALDE føtter. Må derfor bruke kompresjonsstrømper daglig. Ikke mye sexy, men må til slik at jeg unngår å få blodpropp opp i alt det andre.
Da fikk jeg nevnt det som ikke er like moro å leve med, men som har blitt noe jeg må og har akseptert. Ikke så gøy å skrive om, brukt lang tid å fundere på om jeg skulle dele det med dere eller ikke. Men i samråd med Ann Kristin, fant vi ut st det var både viktig og riktig å gjøre. Da har jeg gjort det, så da slipper vi det temaet flere ganger, håper jeg.
Ellers kommer svoger Per i helgen for å hjelpe til å sette sammen kjøkkenet, byggmesteren har lovet full speed med rehabilitering fra uka av (etter litt mas fra meg), elektriske rullestolen igjen forsinket. Men våren har kommet for fullt sammen med varmen, så gleder meg heller over det.
Nå er snart påsken 2015 over, og i dag er det på tide å reise hjem. Fruen drar på jobb i morgen, mens poden og jeg skal på hans første ordentlige golfturnering i Fredrikstad. Store forskjell på været, med godt over 1 meter snø i Trysil, til grønnkledde baner i Østfold.
Påsken i år ble jo litt anderledes da skigåing ikke var mulig. Men jeg prøver som kjent å se mulighetene i stedenfor utfordringene med å kunne bli med på forskjellige aktiviteter. Ser ingen grunn til å måtte sitte rolig hele dagen, så med litt planlegging samt god hjelp, kom jeg meg opp i Trysilfjellet og andre steder i Trysil.
Her sitter jeg klar til å bli fraktet opp til Knettsetra, så jeg også i år kunne få være med på Seterrocken. Igjen tusen takk til gutta på Knettsetra som fikk meg trygt opp og ned fra fjellet på Skjærtorsdag.
Gøy hadde vi det på Seterrocken!
Mye av slekta er også i Trysil, så Påskeaften tilbrakte vi på Ljørdalshøgda. Med masse mat og utstyr dro vi avgårde, og med Per i god spadeform, fikk vi en diger grop å sette oss for å nyte sol og grillpølser. Alltid hyggelig å kose seg med slekta!
Ellen Cathrine med selfies av oss i nydelig påskevær.
Trenger ikke gå langt for å grave seg ned i tide, så en liten spasertur på rundt 50 m med krykkene var nok til å finne godplassen.
Virker jo litt halleluja det jeg skriver om påsken, men stort sett var det slik også. Folk påstår jeg er noe sta og egen! Skjønner ikke det, vil heller si jeg er bestemt og målbevisst. Aberet i år var nok at jeg holdt ut for lenge på aktivitetene, så merket at både kropp og sinn fikk litt vel mye juling. Rart med det og ikke lett å forklare, men jeg har hatt det ganske vondt der egentlig ikke kjenner eller føler noe! Men er vel noe av lærdommen at jeg kanskje ikke blir med hele løpet, men stopper i tide. Får nok trene på det fremover, bare å erkjenne at ryggmargskaden stopper meg litt, men bare litt da 🙂
En positur man nok ofte vil seg meg i, men farge i ansiktet fikk jeg ihvertfall.
Nå er det hjem til hverdagen, der treningen vil fremover bli med fysio 4 dager/uka, mer og mer besøke butikk og mer sammen med familien. Beste er jo det å være hjemne, slippe det med å bo på sykehus eller instutisjon. Fant ut at av de første 7 mnd etter skaden, så er nesten 6 mnd tilbragt borte.
Spennende fremover hva trening vil gi meg av fremskritt. Målet fortsatt er Birken 2016, med eller uten støttehjul. Selvfølgelig er hovedmålet minst mulig rullestol og mest mulig gå på beina, og helst uten hjelpemidler.
Men Time Will Show som det heter. Skal og kan ihvertfall ikke gi meg, har jo kommet langt allerede synes jeg selv.
Tror de fleste som kjenner meg, vet jeg er kjøpmann på REMA 1000 Ensjø i Oslo. Vært der siden vi åpnet 26. mars 2009 sammen med Ann Kristin.
Har jo hittil ikke skrevet så mye om det å være kjøpmann i verdens beste kjede, og sikkert noen som vil betrakte det jeg skriver i dag som reklame. Gjør hva dere vil, men dette blir fra mitt ståsted.
Da jeg i 2012 falt om og havnet på sykehuset, måtte det raskt gjøres noen grep slik at butikken ble driftet videre. Er det noen som skal ha og også fortjener en stor takk, så er det vår regionsdirektør Per Åge. Han har fra dag en stått på og hjulpet til, slik at vi fikk den hjelpen vi trengte. Om det var fra regionskontoret, andre kjøpmenn eller andre i vårt unike system, fikset Per Åge det. På den måten kunne jeg få konsentrert meg med opptrening, og slapp å bruke hodet mitt så mye med butikken. Mange egentlig å takke, men Per Åge får være den som tar i mot for alle, jeg er umåtelig glad i dere alle!
Det å jobbe i verdens beste system, er for meg ikke bare en jobb, men også en livsstil. Det krever mye, men samtidig gir det så mye mer tilbake. Man får anledning til å samarbeide med mange dyktige mennesker, utvikle seg selv som leder, og ikke minst viser også det at man tar vare på folk. Bare å se på min historie. Jeg er og kommer til å bli REMA 1000-mann, så lenge jeg har mulighet til det. Vi har også nå i samarbeid lagt opp et løp fremover, der jeg som jeg skrev forrige gang, nå skal få tredelingen med trening, jobb og familie til å bli min normale hverdag. Er ivrig, men samtidig vet jeg at jeg må skynde meg sakte. Med hvordan det nå legges opp, så er jeg 100% sikker på at dette kommer til å gå greit. Har vært og prøvd varepåfyll et par ganger denne uka. Er ikke enkelt når man fra før har problemer nok med å stå uten hjelpemidler, så skal man løfte enheter med 1,5 l mineralvann. Det er knalltøft, men samtidig også knall trening. Får brukt alt jeg har av muskler og balanse, så for meg er det ikke rart jeg blir utslitt etter en slik økt. Men dette kommer bare til å bli bedre og bedre fremover.
I kveld reiser Ann Kristin og jeg til hytta i Trysil. Der er hytta full av folk allerede, og påskehoppet allerede er klar. Får være dommer i år, ser et par små utfordringer med hoppingen?? Skal ihvertfall bli godt å komme seg oppover noen dager. 2. Påskedag skal Markus spille sin første golfturnering i Fredrikstad. Jeg må jo bli med, så arrangøren har ordnet med golfbil til meg, sånn at jeg kommer meg rundt banen. Så da blir jeg nok en kjørende caddie for Markus.
Ellers så prøver Ann Kristin og jeg å montere sammen vårt nye kjøkken. Sannheten er vel at jeg leser tegningen, AK bærer og monterer. Flink kone, men vi samarbeider godt om jobben da??
Fant denne på nettet i dag og siden det er 1. april tenkte jeg den passer bra inn på å beskrive meg! Men litt alvorlig sagt så vet jeg at selv om jeg klarer å stå, klarer å gå litt, så har jeg fortsatt en lang vei igjen for å nå toppen. Men det nytter ikke gi seg, så bare for meg å fortsette løpet mitt videre. Blir jo ikke dårligere, kan jo bare bli bedre.
Ønsker alle fortsatt en solfyllt påske, kommer nok en påskerapport om noen få strakser??
