I dag, 20. august 2016, er det to år siden det fatale smellet i trappa hjemme skjedde. Lite visste jeg og familien om hvilken endringer som brått kom, og hvordan dette ville endre hverdagen vår.
Da det smalt i trappa, var det noe uhorvelig strålesmerter ned i begge beina, men som menn flest regnet jeg med det var noe som trykte på nervene, og snart ville gå over. Jo da, nesten et døgn etterpå slapp smertene, men resultatet var ikke akkurat slikt vi hadde sett for oss. Plutselig kunne jeg ikke løfte eller kjenne beina, så jeg tror ikke den vekkingen fruen fikk sånn rundt klokken 05.30, er noe hun vil glemme. Telefon kjapt til legen som igjen ringte ambulanse, og deretter slag i slag, før jeg ble operert litt før klokken 14.
Da kirurgen på Riksen skulle forklare meg at jeg hadde fått Cauda Equina-syndrom, så kunne han ha sagt hva som helst, for jeg hadde ingen snøring hva det var for noe. Men etter jeg kom tilbake på Ahus, fikk mere forklaringer og sjekket nettet, forstod jeg dette ville gi endringer i det daglige liv. Skal innrømme det var noen dager tankene var på bånn, et liv i rullestol var slik jeg så det da, et møkkaliv der jeg ville gå glipp av det aller meste.
Men etter mye prat med fruen, så bestemte jeg/vi for at her skulle det kjempes for hver centimeter forbedring. Satte meg tre hovedmål, kunne gå igjen, komme tilbake i arbeid og være så lite til belastning for familien. Lite visste jeg hvor mye trening som skulle til, og takk for det, for da hadde jeg kanskje ikke orket å gå igjennom alt som måtte til.
Så etter ca 6 mnd på Sunnaas, en mnd på Cato-senteret, og deretter 3-4 treninger hos fysio, ble målene mer eller mindre nådd. Jeg bruker i dag krykkene eller rullator på jobb, krykkene ved ikke alt for lange forflytninger, er tilbake i arbeid og forhåpentligvis så blir ikke familien så mye belastet. Når jeg fikk tilbake førerkortet, åpnet en ny hverdag for meg, fra å måtte alltid bli kjørt, kom plutselig friheten tilbake. Så nå er nok mitt største bidrag i familien å være sjåfør. Januar i år var mål nr. 2 nådd, da begynte jeg å jobbe igjen. Etter å ha vært hjemme så lenge, så var det en drøm å kunne få lov å jobbe. Utrolig fint fra REMA 1000 sin side, at de har latt meg tilpasse hverdagen, slik at jeg sakte og sikkert kunne få bygge meg opp igjen.
Her er et av de siste bilder av meg før ryggmargskaden kom. En ting er sikkert, med lite forbrenning samt masse medisiner, så har virkelig ekstra kiloene funnet meg. Er vel kanskje den største utfordringen min, og noe som irriterer meg grenseløst hver dag. Samt i tillegg så hjelper det ikke mot smertene at beina hovner opp, og presser både legger og føtter.
Her er jeg avbildet utenfor Ahus, noen dager etter operasjonen. Påpeke at jeg er ikke sur, selv om ikke smilet var tilstede på bildet.
Her noen bilder fra Ahus og Sunnaas. Mye å fortelle om fra tiden på Sunnaas, men dette er nevnt i tidligere blogginnlegg. Heldig som jeg var, ble jeg godt kjent med mange fine mennesker på Sunnaas, og sammen klarte vi å gjøre oppholdet på Sunnaas til noe positivt, som jeg vil ta med meg resten av livet.
Avslutter med bilde av Ann Kristin og meg. Uten henne så ser jeg ikke hvordan jeg jeg skulle klart å komme meg dit jeg er nå i dag. Hennes hverdag ble også brått forandret dagen jeg ble skadet. Men hun imponerer meg med måten hun har både hjulpet meg, passet på ungenes ve og vel, og ikke minst taklet vår nye hverdag. I mai feiret vi 26 år som gift, og jeg krysser fingrene for at vi får minst 26 år til sammen.
Etter å ha vært på utvidet ledermøte på vakre Ladevollen i Oppdal, ankom vi Trondheim fredag for å delta på Riksmøtet til REMA 1000. For første gang måtte jeg gi tapt for smertene, så etter en time, så trakk jeg meg tilbake på rommet. Men kroppen trengte det, og jeg kommer sterkt tilbake i dag lørdag, selv om det blir mange timer i stol.
Lev livet, ingen vet hva som venter bak neste hjørne😄
