Fredag var dagen jeg ble et år eldre, tenk 52 år! Huff, begynner godt å bli en middelaldrende gubbe, ihvertfall på papiret. Jeg klarer bare ikke godta det, for i skallen føler jeg meg fortsatt mye yngre. Voksen og med mye erfaringer på godt og ondt, men som gjør at jeg kanskje kan være til hjelp for andre. Jeg har jo fortalt mye, spesielt om siste året, men det har jo egentlig vært tre tøffe år for meg og familien. Som Ann Kristin så billedig sa det, jeg har jo vært hennes solide støttespiller, og plutselig ble rollene snudd om i 2012. Så derfor er det så viktig for meg at jeg igjen kan få være den solide støttespilleren, som jeg gjerne vil og skal være. Derfor er jeg så sta, ivrig, hard, myk og ydmyk ovenfor treningen min, slik at jeg så godt som mulig ikke er til ekstra “belastning” men heller ekstra “avlastning” for henne. Dette skal jeg klare, det er bare snakk om tid. Må bare passe på at det ikke tar for lang tid, derfor blir det daglig trening gjennom hele ferien vår.
Nå måtte jeg bare reise på hytta, plenen var mer blitt som en sommereng, så etter en viktig samtale på fredag, bar det rett opp på hytta. Heldigvis har vi en traktorklipper, noe som gjør at jeg fortsatt kan ha jobben som plenklipper.
Scooter-patruljen, det vil si Bjørn og meg, har hatt mange timer på scootersafari i de dype Trysilskoger i helgen. Et vakkert syn der vi kommer i rasende fart (45 km/t) for å se om vi klarer å fått sett noe av det rike dyrelivet som er. Summen ble to elger og en stakkars påkjørt og død hareunge. Men deilig å mestre scooteren, gjør at jeg kommer meg langt innover i skogene, selv om det “bare” er på skogsveiene. Jobben med å få min beltedrevne rullestol går sin gang, så må bare krysse fingrer og bein på at det går igjennom neste instans i NAV, så jeg kommer meg ut i skogen sammen med Bjørn og bikkja, og ikke bare må sitte ved veien.
I år tok jeg meg av innkjøp av bursdagsgave, så det ble ei ny hagle. Da min gamle hadde fått ei stor sprekk i kolben, var det ikke annet enn å kjøpe ei ny. Så får man bare håpe Berettaen er like treffsikker som min gamle Valmet.
Hjemme begynner endelig alt å komme på plass, så etter mange mnd med å leve blant bananesker, så kan vi ha en normalisert hverdag. Gud, så deilig det er, blir litt frynsete når ikke noe er der det skal være. Guds under det ikke har godt hardere for seg opp i alt dette galskap!
Ny farge på huset blir det også, så fra rødt hus, blir det nå askegrått. Forandring fryder heter det, men nå holder det vel nok forandringer for en stund, kan nesten bli for mange også.
En uke før avreise til vår ferieleilighet i Oba, Alanya. Så nå blir det å passe på at jeg får med meg alt av utstyr og tabletter. Har så mye nå som er av livsnødvendig utstyr, så tipper flyfolka kanskje blir litt oppgitt over alt jeg må ha med inn i flyet.
God ferie og sommer til alle, neste blogg kommer fra det store utland!
