Det umulige er mulig!

Endelig siste helg før mitt nomadeliv som rehabiliteringspasient er over for denne gang. Skulle ønske jeg kunne si aldri mer, men de tre siste årene har vel lært meg at endringer kan skje fort. Så derfor satser jeg heller på at det blir lenge til før jeg må inn på et sykehus eller rehabiliteringsinstutisjon igjen. Har ikke giddet å regne sammen hvor mye døgn jeg har vært på disse stedene tilsammen, men kan ihvertfall si at iløpet av de siste 7 mnd, er 6 av de tilbrakt på sykehus eller rehab.inst. Jeg er rett og slett drit lei av å være borte fra familie, venner og jobb, nå vil jeg bare få meg, et så mulig det gjør seg, normalt liv. Snakker ikke om det å trene, for det må/skal være en del av meg, så lenge jeg makter å gjøre det. Men fra å nå kun tenke 100% trening hver eneste dag, vil jeg nå sakte begynne å fokusere på familie, jobb og fritid. Fortsatt vil trening frem til midten av august være i førersete, men arbeide med å fordele trening med de andre tingene begynner nå. Både Sunnaas og Catosenteret er enig i tankegangen min om dette, så det gir jo ihvertfall en bekreftelse på jeg tenker og planlegger i riktig rekkefølge.

Skal overleve de siste kvelder/netter til uka, men fy f….. jeg er drit lei. Treningen går bra, men det er resten av døgnet som nesten “kveler” meg for tiden. Orker ikke være så sosial for tiden, så brakkesjuken tar meg nå.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Slutt på surving nå, måtte bare få det ut! Skrev i overskriften, det umulige er mulig. At jeg skulle komme meg opp på en hesterygg, var absolutt noe jeg aldri hadde sett for meg. Ikke er jeg særlig glad i disse digre beista, så trangen til å utfordre skjebnen har ikke vært der, bli kastet av hest i stor fart, eller sparket med bakbeina eller tråkket på av svære digre bein, faren for å bli bitt av 10 cm digre hestetenner, har aldri fristet meg. Så med blandede følelser så jeg på programmet jeg skulle ri på tirsdag. En gjeng av oss dro avgårde om morgenen til hestegården, og selvfølgelig hadde Nina fysio, satt meg som første mann. På med sikkerhetsutstyr, svett i panna og angsten slo gjennom kroppen, nærmet jeg meg dette digre svarte dyret som skulle frakte meg. Så her var det bare å manne seg opp, klarte gardintrappa med stokken, fikk ene beinet inn i bøyla, klemte til og vips, der satt jeg på hesteryggen. Turen gikk bra den, og må innrømme dette var god trening. Så nå kan jeg krysse av hesteridning som ryggmargskadet som utført.

Onsdag var det en tur først å besøke butikken, så gikk turen til Sunnaas. Hadde lovet å besøke Frøydis og Kristoffer, så var det jo gøy å hilse på folket som jobber der også. Ikke mye forandring der, eneste var vel at det var dørgende stille på avdelingen. Ingen gærninger som tura rundt på stoler, så på film og bestilte pizza. Men uansett kjempehyggelig ettermiddag før jeg reiste tilbake til Son.

Snart påske, blir nok ikke lett å komme seg opp i fjellet for å sole seg, slik på bildet fra i fjor. Rart å ikke kunne gå på langrenn eller stå på slalåm. Sitte på terrassen hele påsken høres ikke spennende ut, gå glipp av Seterrocken og masse gøy, men må bare akseptere at slik blue det i år. Skal nok lære meg å bruke sitski neste vinter, så jeg kommer meg i fjellet igjen. Kan jo håpe at noen kunne ordne snøscooter til meg, så jeg kom meg på Knettsetra, er jo tradisjon å ha en rocka dag der, så fritt frem å fikse dette for meg.

Nå skal jeg nyte helgen hjemme, ingen store planer for helgen, så er det bare å forberede seg til siste uka på Catosenteret.

#ryggmarg #skade #trening #helse #familie #tanker #frustrasjoner #gleder