15.9.14 kl. 20.30, ankom jeg til Sunnaas. Ble tatt i mot av en sykepleier og fikk et rom, rommet som skulle bli mitt hjem i tre måneder.
Var spent, da alle min viten om Sunnaas var at her var det mange trafikkskadde og andre med skader som har gitt de lammelser. Dagen etter var preget av mye info om hvordan Sunnaas var som et rehabiliteringssykehus. Fikk et team bestående av psykolog, sosionom, fysioterapeut, ergoterapaut, to sykepleiere, lege og overlege. Wow! Alle disse skulle sørge for at jeg fikk et best mulig opphold. Etter litt kartlegging var det bare å komme i gang med trening. Fant fort ut rytmen. Opp om morgenen, frokostinntak, trening, lunch, videre trening og middag. Så ble det egentrening tidlig kveld. Litt forvirret de første dagene, men var så innstilt på trening så fokus på annet var ikke prioritert.
Det som kom fort var at jeg måtte ta en avgjørelse om enten å holde meg på rommet å være asosial, eller menge meg med de andre. Det ble ikke rommet😄 ble fort kjent med mange, mens noen var sengeliggende, så de så man ikke.
Her var ei hyggelig dame som hadde amputert begge hendene og deler av begge beina på grunn av farlige bakterier, to som hadde ødelagt nakken pga stupeulykke, det var bilskadde, motorsykkelskadde, folk som hadde falt ned fra vindu og balkong, men felles for oss alle var at vi hadde en ryggmargskade, høyt, midten eller lavt.
Diskusjonene rundt matbordet gikk i et sett, her var ingen tema hellig! Skal ikke gå så dypt inn i hva vi diskuterte, kan kanskje bli litt drøyt for enkelte. Men det viktigste var at vi hadde hverandre, kunne snakke om hva man slet med, og fant ut at man ikke var alene med problemet eller problemene. Dette var som balsam på sjela og ti tusen ganger bedre enn å snakke med en psykolog eller annet helsepersonell. Selv om de også er meget dyktige i jobben de gjør. Men skal man snakke om nervesmerter i beina som gjør så vondt at man har lyst til å klippe ytterst på tærne, for da i håp å bli kvitt dette, da er det kun andre som har opplevd det samme, som forstår hvilken situasjon man er i.
Treningene i starten bar preg av hvor mye muskler man hadde tapt og hvordan man ikke klarte enkle bevegelser, som var veldig enkelt og lett før skaden. Men jeg forbanna meg på at musklene skulle trenes, så etter en uke på Sunnaas, var beina mine plutselig kilde for mye muskelvondt. Ble da stopp i trening i ca. 2 uker pluss nervemedisinbytte. Snart mer moro fra Sunnaas 👍
👍